Kongsvinger in the middle 2000s was a very special time and place to be a part of. But no explanation, no mix of words, or music, or memories, can touch that sense of knowing that you were there and alive in that corner of time in the world.
Whatever it meant.
There was madness in any direction . At any hour you could strike sparks anywhere.
There was a fantastic universal sense that whatever we were doing was right – that WE were winning.
And that, I think, was the handle…
That sense of inevitable victory over the forces of old and evil. Not in any mean or military sense.. We didn´t need that. Our energy would simply prevail. We had all the momentum. We were riding the crest of a high and beautiful wave
So now, less than 5 years later, you can go up on a steep hill in Kongsvinger and look west. And with the right kind of eyes, you can almost see the high watermark. That place where the wave finaly broke.. and rolled back.
onsdag 24. desember 2008
Det som mangler
Det er den 25. Desember her i Australia.
Rundt meg er det oppmot 30 mennesker i alle aldre som tusler rundt og lager mat, leser bøker, sover e.l.
I andre enden av rommet er det ei jente som går med noen grønne reinsdyrhorn på hodet, men bortsett fra det, er det lite i mine umiddelbare omgivelser som vitner om at det er jul.
Men det er slett ikke så ille, fordi det gir meg en mulighet til å analysere det merkelige fenomenet "julestemning". Når får men det? Hvorfor får man det? Og hvorfor forsvinner den?
Når man er liten, virker det som om julestemningen stiger med antall gaver som blir lagt under treet. Når man er voksen kan det hende julestemningen først brer seg når man kjenner lukten av julemat. Selvfølgelig er dette helt feil.
Verken gaver eller mat har noe som helst med en god jul å gjøre.
Det er først i år.. I år når det manglet, at jeg virkelig kjente på kroppen hva som alltid var der, men ble tatt for gitt.
Jeg hadde gaver, og jeg hadde god mat. Vi spanderte tilogmed på oss litt julepynt, men julestemningen uteble. Hva var det som manglet? Juletreet? Snøen? Familien? Var det kanskje den underbevisste viten om at vi var såpass langt sør for ekvator som hindret julelåta "It´s hard to be a nissemann" fra å gripe hardt rundt hjerterøttene og fylle meg med julestemning?
Man kan kanskje argumentere for at alle disse små tingene sammen utgjorde problemet, men jeg vet bedre.
Det er når man våkner midt på natten, kaldsvetter, og hører sin egen stemme rope "KRUMKAKER" at man innser to ting:
1. De på hostell-rommet som ikke er tankelesere, begynner å undre på hvorfor jeg vekker dem...
2. JuleKAKER mangler....
Hvor er de fjorten sortene?
Goro, sirupsnipper, smultringer, mørdeigskaker, kransekake, kromkaker, kanelkake, fattigmann, sjokoladekaker, pannekaker, kjøttkaker, medisterkaker og julepølse-med-kokte-poteter-kaker? Ok greit jeg innrømmer det... Jeg savner den gode gamle julematen.
Det blir liksom ikke helt det samme uten. Dette er ikke en bønn om at dere der hjemme skal sende nedover noen pakker norske julepølser og medisterkaker, men når dere sitter der hjemme i romjula og godter dere med de kosteligste retter, stopp en gang i blandt for å sende en tanke til oss her nede - her vi sitter på felleskjøkkenet og spiser cornflakes, brød og et sært Australsk pålegg som heter "Vegimite".
Det skal på ingen måte uttrykkes at jeg angrer på turen, men det å oppholde seg i Australia på selveste julaften? Det blir neppe en tradisjon.
Rundt meg er det oppmot 30 mennesker i alle aldre som tusler rundt og lager mat, leser bøker, sover e.l.
I andre enden av rommet er det ei jente som går med noen grønne reinsdyrhorn på hodet, men bortsett fra det, er det lite i mine umiddelbare omgivelser som vitner om at det er jul.
Men det er slett ikke så ille, fordi det gir meg en mulighet til å analysere det merkelige fenomenet "julestemning". Når får men det? Hvorfor får man det? Og hvorfor forsvinner den?
Når man er liten, virker det som om julestemningen stiger med antall gaver som blir lagt under treet. Når man er voksen kan det hende julestemningen først brer seg når man kjenner lukten av julemat. Selvfølgelig er dette helt feil.
Verken gaver eller mat har noe som helst med en god jul å gjøre.
Det er først i år.. I år når det manglet, at jeg virkelig kjente på kroppen hva som alltid var der, men ble tatt for gitt.
Jeg hadde gaver, og jeg hadde god mat. Vi spanderte tilogmed på oss litt julepynt, men julestemningen uteble. Hva var det som manglet? Juletreet? Snøen? Familien? Var det kanskje den underbevisste viten om at vi var såpass langt sør for ekvator som hindret julelåta "It´s hard to be a nissemann" fra å gripe hardt rundt hjerterøttene og fylle meg med julestemning?
Man kan kanskje argumentere for at alle disse små tingene sammen utgjorde problemet, men jeg vet bedre.
Det er når man våkner midt på natten, kaldsvetter, og hører sin egen stemme rope "KRUMKAKER" at man innser to ting:
1. De på hostell-rommet som ikke er tankelesere, begynner å undre på hvorfor jeg vekker dem...
2. JuleKAKER mangler....
Hvor er de fjorten sortene?
Goro, sirupsnipper, smultringer, mørdeigskaker, kransekake, kromkaker, kanelkake, fattigmann, sjokoladekaker, pannekaker, kjøttkaker, medisterkaker og julepølse-med-kokte-poteter-kaker? Ok greit jeg innrømmer det... Jeg savner den gode gamle julematen.
Det blir liksom ikke helt det samme uten. Dette er ikke en bønn om at dere der hjemme skal sende nedover noen pakker norske julepølser og medisterkaker, men når dere sitter der hjemme i romjula og godter dere med de kosteligste retter, stopp en gang i blandt for å sende en tanke til oss her nede - her vi sitter på felleskjøkkenet og spiser cornflakes, brød og et sært Australsk pålegg som heter "Vegimite".
Det skal på ingen måte uttrykkes at jeg angrer på turen, men det å oppholde seg i Australia på selveste julaften? Det blir neppe en tradisjon.
fredag 12. desember 2008
Tommy og Tigern- barnslig morro
Den første tegneserien jeg oppdaget var Bamse – verdens sterkeste bjørn. Som det mønsterbarnet jeg var, elsket jeg jo den gode moralen og de sterke vennskapsbåndene serien malte et bilde av.
Men en dag dumpet det nye bladet fra bokklubben ned i postkassen min og fortalte om en samlerserie av Tommy og Tigeren. Jeg hadde lest et par striper i VG, og var ikke veldig fan, men siden min største hobby var å samle på ALT som kunne samles på (5 vitner aka foreldre og søsken kan bekrefte dette), bestemte jeg meg for å samle sammen alle 9 bøkene.
Da boka endelig var framme på postkontoret hentet jeg den uten stor iver og åpnet den med en nokså skeptisk mine. Men jeg ble hekta. Jeg ble besatt. Fantes det virkelig noe bedre enn tommy og tigern? Var det en bedre forfatter en Bill Watterson der ute? Det var som en helt ny verden åpnet seg for meg. Hvorfor hadde jeg kastet bort så mange år med å gjøre hva læreren sa og sitte stille i en penkjole i selskaper når tommy hadde det 1000 ganger morsommere med å være en drittunge av dimensjoner? Hvordan kunne jeg ha brukt penger på Bamse, når en tegneserie som tommy og tigern fantes der ute?
Snurt for en barndom jeg aldri hadde, leste jeg tommy og tigern dag og natt, og jeg tror jeg har lest alle striper i de 7 bøkene jeg har i dag minst 500 ganger hver. Seriøst for en herlig humor det er. For en herlig absurd verden han lever i. Bakpå den første boka står det et par visdomsord av de sjeldne: ”Det viktigste her i livet er å aldri gi slipp på barnet inne i deg.”
Noen ganger er det bare fantastisk morro å gi slipp på alle hemninger og være et barn igjen. 110%. Så når anledningen bydde seg for noen dager siden grep jeg den med iver og lyst. Vi var på middag hos noen venner, (Hamish og Jen) og da tallerknene var stablet fint ute på kjøkkenet spurte de oss om vi likte lego. Lego? Sa jeg litt overrasket. Jo, jeg er veldig glad i lego!
Og til vår forbløffelse gikk de inn på TV-stua og kom ut igjen med bokser på bokser med Lego. Med stor henrykkelse kastet vi oss over klossene og begynte å bygge. Jeg valgte et rimelig komplisert hus med grill og tak man kunne ta av, og vi satt i tre timer og bygde. På slutten var både jeg og Jen så overtrøtte at vi lo av ALT og taket raste minst 3 ganger mens vi febrilsk prøvde å få klossene på riktig sted. I mellomtiden satt Chrish og satte sammen flagg til omtrent hvert eneste land som eksisterer her i verden og viste oss med en digert stolt glis hvert og et han klarte å få til.
Til slutt ble da huset satt sammen, og jeg må si at alt det harde arbeidet var virkelig hvert det. Stolte over vårt kompliserte og veldig stilige resultat, vi dro ut og kjøpte iskrem (sorbet til meg) som premie. Vi glemte helt klokka mens smaken av vannmelon, blodappelsin og pasjonsfrukt smeltet på tungen, og jeg tror det er lenge siden noen av oss har følt oss mer som unger. Og til alle som har glemt hvordan det føles: Det er herlig. Det er som en liten del av deg endelig slipper fri, den delen som kan gledes av det minste, og som aldri føler stress og ansvar. Lego er litt som Tommy og Tigern: Morsomt, barnslig og man blir aldri lei. Man kan sitte i timesvis og være i sin egen verden, der alt bare dreier seg om å finne de riktige klossene eller pønske ut nye måter å plage marianne på. Virkeligheten rundt deg blir utydelig og alt som betyr noe er det som ligger rett foran deg på bordet.
I dag overbeviste jeg kona til sjefen min om å kjøpe seg et lego hus. Hun ble overivrig begeistra for ideen.
Men en dag dumpet det nye bladet fra bokklubben ned i postkassen min og fortalte om en samlerserie av Tommy og Tigeren. Jeg hadde lest et par striper i VG, og var ikke veldig fan, men siden min største hobby var å samle på ALT som kunne samles på (5 vitner aka foreldre og søsken kan bekrefte dette), bestemte jeg meg for å samle sammen alle 9 bøkene.
Da boka endelig var framme på postkontoret hentet jeg den uten stor iver og åpnet den med en nokså skeptisk mine. Men jeg ble hekta. Jeg ble besatt. Fantes det virkelig noe bedre enn tommy og tigern? Var det en bedre forfatter en Bill Watterson der ute? Det var som en helt ny verden åpnet seg for meg. Hvorfor hadde jeg kastet bort så mange år med å gjøre hva læreren sa og sitte stille i en penkjole i selskaper når tommy hadde det 1000 ganger morsommere med å være en drittunge av dimensjoner? Hvordan kunne jeg ha brukt penger på Bamse, når en tegneserie som tommy og tigern fantes der ute?
Snurt for en barndom jeg aldri hadde, leste jeg tommy og tigern dag og natt, og jeg tror jeg har lest alle striper i de 7 bøkene jeg har i dag minst 500 ganger hver. Seriøst for en herlig humor det er. For en herlig absurd verden han lever i. Bakpå den første boka står det et par visdomsord av de sjeldne: ”Det viktigste her i livet er å aldri gi slipp på barnet inne i deg.”
Noen ganger er det bare fantastisk morro å gi slipp på alle hemninger og være et barn igjen. 110%. Så når anledningen bydde seg for noen dager siden grep jeg den med iver og lyst. Vi var på middag hos noen venner, (Hamish og Jen) og da tallerknene var stablet fint ute på kjøkkenet spurte de oss om vi likte lego. Lego? Sa jeg litt overrasket. Jo, jeg er veldig glad i lego!
Og til vår forbløffelse gikk de inn på TV-stua og kom ut igjen med bokser på bokser med Lego. Med stor henrykkelse kastet vi oss over klossene og begynte å bygge. Jeg valgte et rimelig komplisert hus med grill og tak man kunne ta av, og vi satt i tre timer og bygde. På slutten var både jeg og Jen så overtrøtte at vi lo av ALT og taket raste minst 3 ganger mens vi febrilsk prøvde å få klossene på riktig sted. I mellomtiden satt Chrish og satte sammen flagg til omtrent hvert eneste land som eksisterer her i verden og viste oss med en digert stolt glis hvert og et han klarte å få til.
Til slutt ble da huset satt sammen, og jeg må si at alt det harde arbeidet var virkelig hvert det. Stolte over vårt kompliserte og veldig stilige resultat, vi dro ut og kjøpte iskrem (sorbet til meg) som premie. Vi glemte helt klokka mens smaken av vannmelon, blodappelsin og pasjonsfrukt smeltet på tungen, og jeg tror det er lenge siden noen av oss har følt oss mer som unger. Og til alle som har glemt hvordan det føles: Det er herlig. Det er som en liten del av deg endelig slipper fri, den delen som kan gledes av det minste, og som aldri føler stress og ansvar. Lego er litt som Tommy og Tigern: Morsomt, barnslig og man blir aldri lei. Man kan sitte i timesvis og være i sin egen verden, der alt bare dreier seg om å finne de riktige klossene eller pønske ut nye måter å plage marianne på. Virkeligheten rundt deg blir utydelig og alt som betyr noe er det som ligger rett foran deg på bordet.
I dag overbeviste jeg kona til sjefen min om å kjøpe seg et lego hus. Hun ble overivrig begeistra for ideen.
lørdag 6. desember 2008
Det tørre land
Ikke så lenge før vi dro, hadde jeg og Chrish en middag hjemme hos mamma hvor bl.a. en ekte australier, Barbara, var involvert. Hovedpoenget med dette, var jo at både vi og våre bekymrede foreldre skulle få høre mest mulig om landet down under fra en litt sikrere kilde enn Wikipedia og reisebrosjyrer.
Et av de mange spørsmålene som haglet ned på henne, var ”regner det mye i Australia?”. Og som de ansatte på chillout, nomaden og x-plore, brosjyrer, internett, uteliggeren og til og med mannen i regntøysbutikken betrygget hun oss med at regn bare fantes i nordområdene på sommeren, og at Australia var et av de tørreste landene i verden. Jeg, som har bodd et år i Bergen, og dermed har bygget meg opp et lite lager av diverse våpen mot regnvær, la alt sammen trygt igjen hjemme.
Så fløy vi ned til Sydney, og når temaet regn kom opp, sa alle de lokale og de ikke fullt så lokale folka i Sydney det samme som Barbara, de ansatte på chillout, nomaden og x-plore, brosjyrer, internett, uteliggeren og til og med mannen i regntøysbutikken at Australia, det er et av de tørreste landene i verden. Det var skilter på alle bad, både de offentlige og private, at vi måtte ikke dusje mer enn 5 minutter, for Australia led under den verste tørken på over 100 år.
Dermed synes vi jo det var litt rart at allerede første lørdagen vi tilbrakte i det tørre land, øste det ned. Men som stoned-hippie-dude i resepsjonen på Glebe hostell forsikret oss om; mirakler skjer.
Så vi dro videre til Tamworth. Der sa Carol bak disken på Tamworth hostell at det aldri regnet, så vi kunne bare dusje i 3 minutter! Vi kom til cowboskolen. Dusj 2 minutter. Cowboyene sa: Det regner aldri. Så hvorfor det da regnet 3 av 5 dager vi var der synes jo vi at var litt mistenkelig, men igjen forsikret alle oss om at dette var veldig sjeldent. Så kom vi til Belindas House. Neida, det regner aldri her, fikk vi høre.
Så kom vi til slutt til Brisbane. Både mine kolleger, han vi leier hos og bussjåføren sa: det regner aldri her.
Nå har vi vært i Brisbane i 6 uker, og det øser ned i gjennomsnitt annenhver dag. I Australia har vi vært i 3 måneder og det har regnet i til sammen omtrent 1 ½ av dem.
Så jeg begynner å lure litt på hvorfor Barbara, de ansatte på chillout, nomaden og x-plore, brosjyrer, internett, uteliggeren og til og med mannen i regntøysbutikken, lokale og litt mindre lokale folk i Sydney, skilt på offentlige og private bad, Stoned-Hippie-Dude, Carol, cowboyene, Belinda, kolleger, han vi leier oss og bussjåføren fikk oss til å tro at vi skulle på reise i et av verdens tørreste land. Men til alle andre som en gang har tenkt seg down under: Ta med gummistøvler og regnjakke. Ta med regnbukse og paraply. Ja, ta med hele lageret ditt av regntøy. Det tørre land er ikke fullt så tørt som det en gang var…
Et av de mange spørsmålene som haglet ned på henne, var ”regner det mye i Australia?”. Og som de ansatte på chillout, nomaden og x-plore, brosjyrer, internett, uteliggeren og til og med mannen i regntøysbutikken betrygget hun oss med at regn bare fantes i nordområdene på sommeren, og at Australia var et av de tørreste landene i verden. Jeg, som har bodd et år i Bergen, og dermed har bygget meg opp et lite lager av diverse våpen mot regnvær, la alt sammen trygt igjen hjemme.
Så fløy vi ned til Sydney, og når temaet regn kom opp, sa alle de lokale og de ikke fullt så lokale folka i Sydney det samme som Barbara, de ansatte på chillout, nomaden og x-plore, brosjyrer, internett, uteliggeren og til og med mannen i regntøysbutikken at Australia, det er et av de tørreste landene i verden. Det var skilter på alle bad, både de offentlige og private, at vi måtte ikke dusje mer enn 5 minutter, for Australia led under den verste tørken på over 100 år.
Dermed synes vi jo det var litt rart at allerede første lørdagen vi tilbrakte i det tørre land, øste det ned. Men som stoned-hippie-dude i resepsjonen på Glebe hostell forsikret oss om; mirakler skjer.
Så vi dro videre til Tamworth. Der sa Carol bak disken på Tamworth hostell at det aldri regnet, så vi kunne bare dusje i 3 minutter! Vi kom til cowboskolen. Dusj 2 minutter. Cowboyene sa: Det regner aldri. Så hvorfor det da regnet 3 av 5 dager vi var der synes jo vi at var litt mistenkelig, men igjen forsikret alle oss om at dette var veldig sjeldent. Så kom vi til Belindas House. Neida, det regner aldri her, fikk vi høre.
Så kom vi til slutt til Brisbane. Både mine kolleger, han vi leier hos og bussjåføren sa: det regner aldri her.
Nå har vi vært i Brisbane i 6 uker, og det øser ned i gjennomsnitt annenhver dag. I Australia har vi vært i 3 måneder og det har regnet i til sammen omtrent 1 ½ av dem.
Så jeg begynner å lure litt på hvorfor Barbara, de ansatte på chillout, nomaden og x-plore, brosjyrer, internett, uteliggeren og til og med mannen i regntøysbutikken, lokale og litt mindre lokale folk i Sydney, skilt på offentlige og private bad, Stoned-Hippie-Dude, Carol, cowboyene, Belinda, kolleger, han vi leier oss og bussjåføren fikk oss til å tro at vi skulle på reise i et av verdens tørreste land. Men til alle andre som en gang har tenkt seg down under: Ta med gummistøvler og regnjakke. Ta med regnbukse og paraply. Ja, ta med hele lageret ditt av regntøy. Det tørre land er ikke fullt så tørt som det en gang var…
søndag 16. november 2008
Lurt opp i stry
De som kjenner meg, vet at jeg er en person som holder meg på den rette siden av loven. Selvom flere i min vanlige omgangskrets er troende til å en eller annen gang havne en ukes tid i buret for sivil ulydighet, vet vi alle at det er JEG som må betale kausjonen sidne jeg holder meg på matta.
Jeg er sjeldent voldelig, mannen i gata slipper ransforsøk fra min side, og jeg har planlagt overraskende få terroraksjoner i mine 21 leveår. Mitt moralske kompass er et finstillt instrument som stødig fører meg nedover livets smale sti. En yrkesgruppe som man gjerne forbinner med denne fromheten er en gruppe som kun eksisterer i mediumene "film" og "tegneserier".
Jeg snakker selvfølgelig om "superhelter".
Denne fargeglade gjengen som ifører seg trikåt og maske og vier nettene til å bekjempe kriminalitet og ondskap i samfunnet.
Grunnen til at jeg nevner dette er at jeg vet at uansett hvor snill og god jeg er, blir jeg aldri en superhelt selv. Jeg har for lengs innfunnet meg med det faktum at jeg er ikke et romvesen fra planeten Krypton, jeg har aldri blitt utsatt for betydelige mengder gamma-radioaktivitet, og den skjebnesvangre dagen jeg fikk en 3er i Nynorsk, røk sjangsen min for å få et yrke som fører meg til at laboratorium der et eksperiment kan gi meg evnen til å klatre på vegger.
Så selv om evnene mangler, er drømmen der. Det er kanskje derfor jeg for en tid tilbake søkte en jobb på matvarekjeden "IGA". Hvor heroisk er det å stabble matvarer hele dagen? Hvor mange erkekriminelle superhjerner angriper den lokale matsjappa der jeg tilfeldigvis sitter bak kassa? Sørgelig nok tror jeg at svaret er "ingen".
Min tanke var at det KAN jo ikke bare være kassesitting og matvarestabbling jobben dreier seg om. Det er et skjult budskap i denne butikk-kjeden - ellers hadde de ikke hatt slagordet "Local Heroes".
Men beklageligvis; etter to arbeidsdager gikk det opp for meg at jeg tok feil. IGA fører meg ikke noe nærmere drømmen.. Snarere tvert imot. En superhelt sitt første bud er "skjul din identitet" og tror du IGA følger opp dette? På ingen måte! Ikke bare er masker bannlyst, men vi må faktisk utstyre oss med små navnelapper som klart og tydelig viser gud og hvermann hva vi heter. Mens vi er inne på det, så er uniformen veldig kjedelig. Den sitter ikke spesielt trangt, den har veldig få glòrete fagrer, og da jeg spurte sjefen om hvor søren jeg må gå for å få en dugelig kappe, lo han bare av meg som om jeg hadde fortalt den drøyeste festligheten han hadde hørt på flere måneder.
Så det ser ut til at jeg er blitt lurt inn i en helt vanlig jobb. Penger kommer riktignok godt med, men jeg vet at fra nå av kommer CVen min til å ha et punkt som er en sørgelig ærstattning for hva det kunne vært....
Arbeidsgiver: IGA Brisbane
Yrkestittel: Arbeiderklassehelt
Jeg er sjeldent voldelig, mannen i gata slipper ransforsøk fra min side, og jeg har planlagt overraskende få terroraksjoner i mine 21 leveår. Mitt moralske kompass er et finstillt instrument som stødig fører meg nedover livets smale sti. En yrkesgruppe som man gjerne forbinner med denne fromheten er en gruppe som kun eksisterer i mediumene "film" og "tegneserier".
Jeg snakker selvfølgelig om "superhelter".
Denne fargeglade gjengen som ifører seg trikåt og maske og vier nettene til å bekjempe kriminalitet og ondskap i samfunnet.
Grunnen til at jeg nevner dette er at jeg vet at uansett hvor snill og god jeg er, blir jeg aldri en superhelt selv. Jeg har for lengs innfunnet meg med det faktum at jeg er ikke et romvesen fra planeten Krypton, jeg har aldri blitt utsatt for betydelige mengder gamma-radioaktivitet, og den skjebnesvangre dagen jeg fikk en 3er i Nynorsk, røk sjangsen min for å få et yrke som fører meg til at laboratorium der et eksperiment kan gi meg evnen til å klatre på vegger.
Så selv om evnene mangler, er drømmen der. Det er kanskje derfor jeg for en tid tilbake søkte en jobb på matvarekjeden "IGA". Hvor heroisk er det å stabble matvarer hele dagen? Hvor mange erkekriminelle superhjerner angriper den lokale matsjappa der jeg tilfeldigvis sitter bak kassa? Sørgelig nok tror jeg at svaret er "ingen".
Min tanke var at det KAN jo ikke bare være kassesitting og matvarestabbling jobben dreier seg om. Det er et skjult budskap i denne butikk-kjeden - ellers hadde de ikke hatt slagordet "Local Heroes".
Men beklageligvis; etter to arbeidsdager gikk det opp for meg at jeg tok feil. IGA fører meg ikke noe nærmere drømmen.. Snarere tvert imot. En superhelt sitt første bud er "skjul din identitet" og tror du IGA følger opp dette? På ingen måte! Ikke bare er masker bannlyst, men vi må faktisk utstyre oss med små navnelapper som klart og tydelig viser gud og hvermann hva vi heter. Mens vi er inne på det, så er uniformen veldig kjedelig. Den sitter ikke spesielt trangt, den har veldig få glòrete fagrer, og da jeg spurte sjefen om hvor søren jeg må gå for å få en dugelig kappe, lo han bare av meg som om jeg hadde fortalt den drøyeste festligheten han hadde hørt på flere måneder.
Så det ser ut til at jeg er blitt lurt inn i en helt vanlig jobb. Penger kommer riktignok godt med, men jeg vet at fra nå av kommer CVen min til å ha et punkt som er en sørgelig ærstattning for hva det kunne vært....
Arbeidsgiver: IGA Brisbane
Yrkestittel: Arbeiderklassehelt
lørdag 8. november 2008
Tre minutter
Har sjefen din noen gang kommet bort til deg, med et glass vin og bedt deg ta en pause? Ikke det?
Da har du nok heller aldri jobbet i Australia under Melbourne Cup.
Første tirsdag i November hvert år, er det nemlig den store offisielle høytidsdagen i Melbourne. Folk fra hele landet kommer, veddemål og kameratslige utsagn blir slengt over bordene fylt opp av øl i røykfylte lokaler. Folk i alle aldre strever seg nedover den lange eller mindre lange veien til det som er Victorias’ hovedstads største stolthet: Et tre minutters langt hesteløp.
Sannsynligvis er det bare de tre minuttene ved Harbour Brigde nyttårsaften som slår forventningene til dette fenomenet. Selv om Melbourne er den eneste byen som har satt det som en rød dag på kalenderen, feires det over hele landet. Mange bedrifter stenger fra lørdag til onsdag så arbeiderne skal få en sjanse til å kave seg fram og også rekke tilbake før lønna blir trekt.
Men alle, både store og små setter seg spente foran TV’en klokka 2 på formiddagen uansett hvor de er. Storskjermer står utover hele Australia og alle sitter med den samme tanken: Håper hesten MIN vinner!!! For selvsagt er det snakk om penger. Egentlig er det bare et helt vanlig hesteveddeløp som av en eller annen grunn har bygd seg opp til å bli noe av det mest prestisjefulle innen cowboysporten. Og ikke er det de tamme veddeløpene i Norge der rytterne sitter på noe som ser ut som en funksjonshemmet trehjulssykkel bak hesten. Her sitter rytterne på hesteryggen, faktisk så står de meste av tiden.
Jeg hadde i hvert fall bare hørt fjerne rykter om denne dagen, og da jeg kom på jobb tirsdag morgen hadde jeg bare forventninger om en helt vanlig dag på fabrikken. For å fylle dere interesserte inn med litt ny informasjon er nemlig grunnen til at jeg aldri er på nettet lenger at jeg har fått jobb på en bokfabrikk som tvinger meg opp klokka 5.30 hver morgen og sender meg hjem igjen rundt 4.
Mine kollegaer er en samling folk som egentlig ikke har noe bedre å gjøre, og som lever i sin egen verden. Er du en som liker å drømme, er denne jobben perfekt. Snakking er nemlig noe som sees på av de fleste som et ork, og blir kun utført når det virkelig er nødvendig. Jeg, som har litt for mye unyttig informasjon sittende inne har likevel klart å holde pinlig tynne samtaler i gang med et par av arbeiderne, men de fleste liker seg best i stillhet. Navnet mitt er Susanna, og er den eneste jenta under 50 som kan snakke engelsk der.
Jeg satt i hvert fall ved en maskin i full diskusjon om Dr Cox med den eneste sosiale personen der, en metall- og piercing-frelst lærling ved navn Dan, da Roger, sjefen kom opp til meg med noe som så ut som skummetmelk. Jeg stirret oppi mens jeg lurte på om dette var enda en av hans merkelige spøker, da jeg oppdaget at brygget faktisk var skummende vin.
”You don’t have to drink it” sa han da han så uttrykket i fjeset mitt. Er du gal tenkte jeg, gratis vin på jobb, selvsagt skal jeg drikke det!! Sjefens høyre hånd, Leanne kom rundt med en boks og ba oss trekke to lapper hver. På dem sto et navn og nummer, og vi ble sendt inn på lunchrommet. Der var bordet overfylt av chips, brus, vin og tre premier, henholdsvis rødvin, øl og hvitvin. Noe sier meg at disse folka er glad i å drikke. TV’en sto på og viste Melbourne i all sin prakt.
Da gikk det plutselig opp for meg hva dette dreide seg om. Ikke bare skulle vi ha pause og se på løpet, vi hadde fått to hester hver også, og hvis de kom seg over mållinjen som en av de tre første, skulle vi få de edle drikkevarene. Selvsagt trippet mine hester forsiktig over linjen en god del bak vinnerne, og måtte bare innse nederlaget. Men en halvtime pause med vin, TV og chips (UTEN melk!) på jobb er likevel et minne vel verdt å ta vare på.
Da har du nok heller aldri jobbet i Australia under Melbourne Cup.
Første tirsdag i November hvert år, er det nemlig den store offisielle høytidsdagen i Melbourne. Folk fra hele landet kommer, veddemål og kameratslige utsagn blir slengt over bordene fylt opp av øl i røykfylte lokaler. Folk i alle aldre strever seg nedover den lange eller mindre lange veien til det som er Victorias’ hovedstads største stolthet: Et tre minutters langt hesteløp.
Sannsynligvis er det bare de tre minuttene ved Harbour Brigde nyttårsaften som slår forventningene til dette fenomenet. Selv om Melbourne er den eneste byen som har satt det som en rød dag på kalenderen, feires det over hele landet. Mange bedrifter stenger fra lørdag til onsdag så arbeiderne skal få en sjanse til å kave seg fram og også rekke tilbake før lønna blir trekt.
Men alle, både store og små setter seg spente foran TV’en klokka 2 på formiddagen uansett hvor de er. Storskjermer står utover hele Australia og alle sitter med den samme tanken: Håper hesten MIN vinner!!! For selvsagt er det snakk om penger. Egentlig er det bare et helt vanlig hesteveddeløp som av en eller annen grunn har bygd seg opp til å bli noe av det mest prestisjefulle innen cowboysporten. Og ikke er det de tamme veddeløpene i Norge der rytterne sitter på noe som ser ut som en funksjonshemmet trehjulssykkel bak hesten. Her sitter rytterne på hesteryggen, faktisk så står de meste av tiden.
Jeg hadde i hvert fall bare hørt fjerne rykter om denne dagen, og da jeg kom på jobb tirsdag morgen hadde jeg bare forventninger om en helt vanlig dag på fabrikken. For å fylle dere interesserte inn med litt ny informasjon er nemlig grunnen til at jeg aldri er på nettet lenger at jeg har fått jobb på en bokfabrikk som tvinger meg opp klokka 5.30 hver morgen og sender meg hjem igjen rundt 4.
Mine kollegaer er en samling folk som egentlig ikke har noe bedre å gjøre, og som lever i sin egen verden. Er du en som liker å drømme, er denne jobben perfekt. Snakking er nemlig noe som sees på av de fleste som et ork, og blir kun utført når det virkelig er nødvendig. Jeg, som har litt for mye unyttig informasjon sittende inne har likevel klart å holde pinlig tynne samtaler i gang med et par av arbeiderne, men de fleste liker seg best i stillhet. Navnet mitt er Susanna, og er den eneste jenta under 50 som kan snakke engelsk der.
Jeg satt i hvert fall ved en maskin i full diskusjon om Dr Cox med den eneste sosiale personen der, en metall- og piercing-frelst lærling ved navn Dan, da Roger, sjefen kom opp til meg med noe som så ut som skummetmelk. Jeg stirret oppi mens jeg lurte på om dette var enda en av hans merkelige spøker, da jeg oppdaget at brygget faktisk var skummende vin.
”You don’t have to drink it” sa han da han så uttrykket i fjeset mitt. Er du gal tenkte jeg, gratis vin på jobb, selvsagt skal jeg drikke det!! Sjefens høyre hånd, Leanne kom rundt med en boks og ba oss trekke to lapper hver. På dem sto et navn og nummer, og vi ble sendt inn på lunchrommet. Der var bordet overfylt av chips, brus, vin og tre premier, henholdsvis rødvin, øl og hvitvin. Noe sier meg at disse folka er glad i å drikke. TV’en sto på og viste Melbourne i all sin prakt.
Da gikk det plutselig opp for meg hva dette dreide seg om. Ikke bare skulle vi ha pause og se på løpet, vi hadde fått to hester hver også, og hvis de kom seg over mållinjen som en av de tre første, skulle vi få de edle drikkevarene. Selvsagt trippet mine hester forsiktig over linjen en god del bak vinnerne, og måtte bare innse nederlaget. Men en halvtime pause med vin, TV og chips (UTEN melk!) på jobb er likevel et minne vel verdt å ta vare på.
mandag 20. oktober 2008
En ønskedrøm
Jeg går bortover gata en varm vårdag i Brisbane, og ser irritert bort på hver eneste søppeldunk jeg finner. Pengene i lommeboka skranter, og fingrene klør etter å hente opp det som ligger der. Men jeg veit det er håpløst. Veit det er en umulig ønskedrøm å tjene penger på den måten. De ligger strødd over alt. Store, små, noen med skvetter igjen. Alle ligger de der og skriker sine stumme skrik etter hjelp, etter en barmhjertig sjel som vil ta dem med seg og plassere dem der de hører hjemme. Tårene presser på idet min inngrodde tanke på at alle jeg møter MÅ tas med virker som et latterlig barnslig eventyr. Øynene mine flakker vilt etter en Rema 100, et Meny skilt, en Kiwi butikk! Hva som helst, vær så snill!!
Men nei. Her er det bare Coles, K-mart og Franklin. Og alle er like tomme for det jeg så sårt trenger.
En pantemaskin.
For her i Australia får du nemlig ingen penger for tomflaskene dine. Ingen maskin ønsker å ta imot dem, og ingen vennlige pantemerker er å se noen sted.
Her lever ikke flaskene evig slik som i Norge. Her er det ingen pantegaranti. Den stakkars bomsen du ser stabbe rundt i Sofienbergparken i Oslo på jakt etter disse merkene, ler rått idet jeg lager en halvveis bevegelse i retning flaskene. Jeg tok det for gitt i så mange år. Tok det for gitt at hvis alt håp var ute, fantes det fortsatt en god måte å tjene penger på. Jeg gjorde det da jeg var liten, på stranda om sommeren før jeg var gammel nok til sommerjobb, men likevel ville ha en mentos. Jeg gjorde det i Bergen nå i vår da billetten til Australia slukte det meste av lønna mi. Men nå er det slutt.
Her finnes det intet håp. Bare tomme flasker i hver eneste søppeldunk jeg ser.
Men nei. Her er det bare Coles, K-mart og Franklin. Og alle er like tomme for det jeg så sårt trenger.
En pantemaskin.
For her i Australia får du nemlig ingen penger for tomflaskene dine. Ingen maskin ønsker å ta imot dem, og ingen vennlige pantemerker er å se noen sted.
Her lever ikke flaskene evig slik som i Norge. Her er det ingen pantegaranti. Den stakkars bomsen du ser stabbe rundt i Sofienbergparken i Oslo på jakt etter disse merkene, ler rått idet jeg lager en halvveis bevegelse i retning flaskene. Jeg tok det for gitt i så mange år. Tok det for gitt at hvis alt håp var ute, fantes det fortsatt en god måte å tjene penger på. Jeg gjorde det da jeg var liten, på stranda om sommeren før jeg var gammel nok til sommerjobb, men likevel ville ha en mentos. Jeg gjorde det i Bergen nå i vår da billetten til Australia slukte det meste av lønna mi. Men nå er det slutt.
Her finnes det intet håp. Bare tomme flasker i hver eneste søppeldunk jeg ser.
lørdag 11. oktober 2008
Tamworth - Minner fra hjemmbygda
Tamworth.
En by som ingen andre enn de som bor der bryr seg om..
Jeg kommer selv fra akurat en slik by.
Kongsvinger er som Tamworth; folk er der bare fordi de enten bor der, eller trenger bensin for å komme seg vekk derifra. Det er en by som merkelig nok er på kartet, men som ingen seriøst overveier å besøke. Likevel; er man av den typen som reiser mye, detter man over det før eller siden... Omtrent som f.eks. Malaria.
For noen drøye uker siden satt vi med hevet hode på vei mot Tamworth fordi vi skulle til den allerede-veldokumenterte-cowboyskolen.
JEG vil vie litt tid til å snakke om selve byen! Denne stille og fredelige utkantbyen der alle kjenner hverandre, rykter spres via frisørsalongene, og de gamle drankerne høster ungdommens respekt!
Tamworth er i sannhet en uslipt diamant som kun èn uke hvert år får søkelyset rettet mot seg: Hver januar er Tamworth hvertsby for Australias største Countrymusikkfestival. Det er uka da hoteller er fullbooket og gatene er fulle av lystige trubadurer som spiller sine lystige melodier for alle som vil (og ikke vil) høre på. Og byen lever i sannhet kun for denne uka.
Allerede da jeg først satt foten ut av bussen la jeg merke til det... Byen var stille... Riktignok var klokka 10 om kvelden, men vinden blåste med en kvalt entusiasme som vitner om at hele byen er i middlertidig dvale. Den ansatte bak hostelldisken, en dame ved navn Carol, så sløvt på oss, men ekspederte oss med den dyktighet vi senere kom til å innse kun kan komme av årelang ærfaring i yrket. Hun var skillt og hadde mer eller mindre drevet hostellet alene i mange år. Og det var tydelig når man så damen skifte på sengetrekk. Laken, putevar og dyner ble plassert på sekunder, men alltid med en kirurgs nøyaktighet.
Etter litt mild etablering på rommet kom vi oss ut i "hovedgaten". Carol hadde alt tipset oss om "det nye kjøpesenteret" som hadde åpnet der. De innfødte var visstnok mektig stolte av det, og tankene mine fløy umiddelbart til re-lanseringen av "Kongssenteret" for noen år tilbake.
Ja Tamworth er stolt av alle små forandringer som skjer, men byen beholder likevel "kjernen". Alle de vante stereotypene lever i beste velgående:
- Den overvektige mannen som sitter og ser på klokka utenfor Pizza Hut mens han teller ned sekunder til neste måltid
- Den gamle mannen som sitter på en benk midt i gata med en papirinnpakket pose og lirer av seg snøvlete visdomsord til uvettug ungdom
- De smilende ekspeditørene i butikkene - man kan SE at de er dritlei av jobben sin, og vi bare håper at vi kommer oss ut med varene før det renner over for dem, og de griper etter en hagle for å gjøre slutt på elendigheten.
Og sist men ikke minst; den sjeldneste stereotypen av dem alle. Den som oftest bare viser seg om kveldene, i bakgatene, og i byparkene; den narkomane morromannen.
Den narkomane morromannen er ikke som de narkomane man ser i Oslo. Denne avstikkertypen er ikke interessert i å få andre med på faenskapen sin - han vil ha alt for seg selv. Nei. Han nøyer seg med å sosialisere med oss "vanlige" mennesker, og han er alltid i godt humør.
Vi var ved hostel-resepsjonen, klare for å sjekke ut, når han kom inn.
Han var tydelig i godt humør, men ved førsteinntrykk var han tilsynelatende bare litt brisen. Han nikket entusiastisk til oss og spurte om det var noen som kunne ekspedere ham. Vi forklarte som sant var at vi ikke jobbet der, men gav ham et telefonnummer han kunne ringe hvis det hastet å komme i kontakt med en ansatt. Han skriblet det ned på armen sin (med VELDIG store og VELDIG skjeve tall) og spurte "`ow long ´ave you been ´ere?" Jeg spurte om han mente byen Tamworth, men fikk som svar "No man! ´ow long ´ave you been on this whole fuckin´island?" og pekte entusiastisk på et stort kart over Australia som hang på veggen. Nesten uten å forvente et svar begynte han en lang tale om hvor han hadde lyst til å reise, og han pekte flere ganger mot USA. Han konkluderte til slutt monologen med å slå slapp håndflate på kartet og gå mot døra mens han lystig proklamerte at "it´s better than a fucking CLOCK this thing!".
Deretter slentret han ut av rommet med hevet hode og et bredt smil.
Jeg vurderte å følge ham nedover gata bare for å se hva slags sære situasjoner han kunne klart å rote seg inn i på egenhånd i en by som Tamworth, men med ryggsekken på ryggen skjønte jeg at det kunne bli vanskelig; moromannen fikk bare gå videre. Han får oppleve verden på SIN måte, og jeg får gjøre det på MIN.
En by som ingen andre enn de som bor der bryr seg om..
Jeg kommer selv fra akurat en slik by.
Kongsvinger er som Tamworth; folk er der bare fordi de enten bor der, eller trenger bensin for å komme seg vekk derifra. Det er en by som merkelig nok er på kartet, men som ingen seriøst overveier å besøke. Likevel; er man av den typen som reiser mye, detter man over det før eller siden... Omtrent som f.eks. Malaria.
For noen drøye uker siden satt vi med hevet hode på vei mot Tamworth fordi vi skulle til den allerede-veldokumenterte-cowboyskolen.
JEG vil vie litt tid til å snakke om selve byen! Denne stille og fredelige utkantbyen der alle kjenner hverandre, rykter spres via frisørsalongene, og de gamle drankerne høster ungdommens respekt!
Tamworth er i sannhet en uslipt diamant som kun èn uke hvert år får søkelyset rettet mot seg: Hver januar er Tamworth hvertsby for Australias største Countrymusikkfestival. Det er uka da hoteller er fullbooket og gatene er fulle av lystige trubadurer som spiller sine lystige melodier for alle som vil (og ikke vil) høre på. Og byen lever i sannhet kun for denne uka.
Allerede da jeg først satt foten ut av bussen la jeg merke til det... Byen var stille... Riktignok var klokka 10 om kvelden, men vinden blåste med en kvalt entusiasme som vitner om at hele byen er i middlertidig dvale. Den ansatte bak hostelldisken, en dame ved navn Carol, så sløvt på oss, men ekspederte oss med den dyktighet vi senere kom til å innse kun kan komme av årelang ærfaring i yrket. Hun var skillt og hadde mer eller mindre drevet hostellet alene i mange år. Og det var tydelig når man så damen skifte på sengetrekk. Laken, putevar og dyner ble plassert på sekunder, men alltid med en kirurgs nøyaktighet.
Etter litt mild etablering på rommet kom vi oss ut i "hovedgaten". Carol hadde alt tipset oss om "det nye kjøpesenteret" som hadde åpnet der. De innfødte var visstnok mektig stolte av det, og tankene mine fløy umiddelbart til re-lanseringen av "Kongssenteret" for noen år tilbake.
Ja Tamworth er stolt av alle små forandringer som skjer, men byen beholder likevel "kjernen". Alle de vante stereotypene lever i beste velgående:
- Den overvektige mannen som sitter og ser på klokka utenfor Pizza Hut mens han teller ned sekunder til neste måltid
- Den gamle mannen som sitter på en benk midt i gata med en papirinnpakket pose og lirer av seg snøvlete visdomsord til uvettug ungdom
- De smilende ekspeditørene i butikkene - man kan SE at de er dritlei av jobben sin, og vi bare håper at vi kommer oss ut med varene før det renner over for dem, og de griper etter en hagle for å gjøre slutt på elendigheten.
Og sist men ikke minst; den sjeldneste stereotypen av dem alle. Den som oftest bare viser seg om kveldene, i bakgatene, og i byparkene; den narkomane morromannen.
Den narkomane morromannen er ikke som de narkomane man ser i Oslo. Denne avstikkertypen er ikke interessert i å få andre med på faenskapen sin - han vil ha alt for seg selv. Nei. Han nøyer seg med å sosialisere med oss "vanlige" mennesker, og han er alltid i godt humør.
Vi var ved hostel-resepsjonen, klare for å sjekke ut, når han kom inn.
Han var tydelig i godt humør, men ved førsteinntrykk var han tilsynelatende bare litt brisen. Han nikket entusiastisk til oss og spurte om det var noen som kunne ekspedere ham. Vi forklarte som sant var at vi ikke jobbet der, men gav ham et telefonnummer han kunne ringe hvis det hastet å komme i kontakt med en ansatt. Han skriblet det ned på armen sin (med VELDIG store og VELDIG skjeve tall) og spurte "`ow long ´ave you been ´ere?" Jeg spurte om han mente byen Tamworth, men fikk som svar "No man! ´ow long ´ave you been on this whole fuckin´island?" og pekte entusiastisk på et stort kart over Australia som hang på veggen. Nesten uten å forvente et svar begynte han en lang tale om hvor han hadde lyst til å reise, og han pekte flere ganger mot USA. Han konkluderte til slutt monologen med å slå slapp håndflate på kartet og gå mot døra mens han lystig proklamerte at "it´s better than a fucking CLOCK this thing!".
Deretter slentret han ut av rommet med hevet hode og et bredt smil.
Jeg vurderte å følge ham nedover gata bare for å se hva slags sære situasjoner han kunne klart å rote seg inn i på egenhånd i en by som Tamworth, men med ryggsekken på ryggen skjønte jeg at det kunne bli vanskelig; moromannen fikk bare gå videre. Han får oppleve verden på SIN måte, og jeg får gjøre det på MIN.
tirsdag 7. oktober 2008
Belindas' House
Vi har nå fått vårt første møte med det Australske jobbmarkedet. Og det var et merkelig møte. Først så brukte vi en formiddag på å ringe rundt og legge igjen beskjeder på ulike telefonsvarere om at vi var et par fra cowboyskolen som gjerne ville få oss jobb.
Vi ble enige om at vi var villige til det meste, alt fra fruktplukking til bartendere, fra en dag til to måneder. Og endelig fikk vi da en jobb, sammen med to jenter fra skolen, Mary og Selina. Glade og spendte stilte vi oss opp søndag formiddag og ventet på å bli hentet av James, mannen i den lille familien vi skulle bo hos de nærmeste ukene.
Etter 1 ½ time kom vi da endelig fram, og første inntrykket var at vi hadde snublet inn i en god drøm. Vi fikk egne rom inne i huset og eget bad, familien hadde sitt eget. Det var to veldig søte små unger der, Farren og Chelsea. Moren i huset, Belinda, tok oss godt i mot og spurte om vi ville ha noe mat. Ettersom vi var ganske mette alle 4, ble vi heller enige om å gå en tur for å se eiendommen. Den var kjempestor, og som alle andre gårder jeg har sett her, fikk denne også de største gårdene i Norge til å virke latterlig små.
Vi brukte dagen på å utforske stedet, og sitte i sofaen med en kopp te, spise middag og bli kjent med familien. 60 dollar dagen skulle vi få, kost og losji var inkludert, en gang i uka reiste Belinda for å handle og hvis vi hadde noen ønsker om godteri eller mat kunne hun kjøpe det da. Til helgen skulle hun spandere en natt på hostellet i byen så vi kunne få en pause fra arbeidet før neste uke begynte. Hver arbeidsdag varte fra 8-5, med to lange pauser i mellom, hvor vi fikk mat, drikke og chips. Hadde vi lyst på mat mellom måltidene, var det bare å gå å ta, så lenge vi spurte. Vi kunne til og med få cola til hver middag! Alt virket bare bra, og vi la oss med store forhåpninger til uka som kom.
Men moralen i denne bloggen kommer her: Aldri døm på førsteinntrykket. Enten det er godt eller vondt. Aldri.
For ikke bare var arbeidet vi gjorde dagen lang (plukke opp pinner) vanvittig kjedelig og midt i solsteiken, ungene var noen av de mest bortskjemte jeg har vært borti og James og Belinda hadde et totalt dysfunksjonelt ekteskap, noe som gjorde at det var stadig krangler og dårlig humør der. De timene på kvelden vi hadde fri, fungerte vi som kokker, oppvaskere, hushjelper, barnevakt og telefonsvarere. James var borte fra 8 om morran til 10 på kvelden, og flere av kveldene vi var der, dumpet Belinda ungene og hele ansvaret på huset i fanget vårt og dro ut for å gjøre et eller annet viktig. Dessuten jobbet vi ikke til 5. Vi jobbet til vi etter Belindas mening var ferdige for dagen.
Solbrendte, støle, slitne og totalt oversprøyta av skitt stabbet vi oss derfor inn rundt solnedgang hver eneste kveld, snublet oss inn i dusjen og brukte den lille energien vi hadde på å passe unger, lage mat og vaske opp. Trøsten var at vi hadde hverandre, og at alle 4 var akkurat like slitne.
Den siste kvelden vi var der kom James full hjem etter en tur på puben, og 1 ½ times kjøring. Og det var visst ikke første gang hadde hadde fyllekjørt…. Det siste jeg husker før jeg sovnet var et smell med en stekepanne, sinte stemmer og min egen tanke i hodet: ”jeg skal vekk herifra i morra”.
5 dager holdt vi ut. 5 vanvittig lange og slitsomme dager. Hvorfor vi holdt ut så lenge? Vi trengte penger.
Vi ble enige om at vi var villige til det meste, alt fra fruktplukking til bartendere, fra en dag til to måneder. Og endelig fikk vi da en jobb, sammen med to jenter fra skolen, Mary og Selina. Glade og spendte stilte vi oss opp søndag formiddag og ventet på å bli hentet av James, mannen i den lille familien vi skulle bo hos de nærmeste ukene.
Etter 1 ½ time kom vi da endelig fram, og første inntrykket var at vi hadde snublet inn i en god drøm. Vi fikk egne rom inne i huset og eget bad, familien hadde sitt eget. Det var to veldig søte små unger der, Farren og Chelsea. Moren i huset, Belinda, tok oss godt i mot og spurte om vi ville ha noe mat. Ettersom vi var ganske mette alle 4, ble vi heller enige om å gå en tur for å se eiendommen. Den var kjempestor, og som alle andre gårder jeg har sett her, fikk denne også de største gårdene i Norge til å virke latterlig små.
Vi brukte dagen på å utforske stedet, og sitte i sofaen med en kopp te, spise middag og bli kjent med familien. 60 dollar dagen skulle vi få, kost og losji var inkludert, en gang i uka reiste Belinda for å handle og hvis vi hadde noen ønsker om godteri eller mat kunne hun kjøpe det da. Til helgen skulle hun spandere en natt på hostellet i byen så vi kunne få en pause fra arbeidet før neste uke begynte. Hver arbeidsdag varte fra 8-5, med to lange pauser i mellom, hvor vi fikk mat, drikke og chips. Hadde vi lyst på mat mellom måltidene, var det bare å gå å ta, så lenge vi spurte. Vi kunne til og med få cola til hver middag! Alt virket bare bra, og vi la oss med store forhåpninger til uka som kom.
Men moralen i denne bloggen kommer her: Aldri døm på førsteinntrykket. Enten det er godt eller vondt. Aldri.
For ikke bare var arbeidet vi gjorde dagen lang (plukke opp pinner) vanvittig kjedelig og midt i solsteiken, ungene var noen av de mest bortskjemte jeg har vært borti og James og Belinda hadde et totalt dysfunksjonelt ekteskap, noe som gjorde at det var stadig krangler og dårlig humør der. De timene på kvelden vi hadde fri, fungerte vi som kokker, oppvaskere, hushjelper, barnevakt og telefonsvarere. James var borte fra 8 om morran til 10 på kvelden, og flere av kveldene vi var der, dumpet Belinda ungene og hele ansvaret på huset i fanget vårt og dro ut for å gjøre et eller annet viktig. Dessuten jobbet vi ikke til 5. Vi jobbet til vi etter Belindas mening var ferdige for dagen.
Solbrendte, støle, slitne og totalt oversprøyta av skitt stabbet vi oss derfor inn rundt solnedgang hver eneste kveld, snublet oss inn i dusjen og brukte den lille energien vi hadde på å passe unger, lage mat og vaske opp. Trøsten var at vi hadde hverandre, og at alle 4 var akkurat like slitne.
Den siste kvelden vi var der kom James full hjem etter en tur på puben, og 1 ½ times kjøring. Og det var visst ikke første gang hadde hadde fyllekjørt…. Det siste jeg husker før jeg sovnet var et smell med en stekepanne, sinte stemmer og min egen tanke i hodet: ”jeg skal vekk herifra i morra”.
5 dager holdt vi ut. 5 vanvittig lange og slitsomme dager. Hvorfor vi holdt ut så lenge? Vi trengte penger.
lørdag 27. september 2008
En uke i outbacken
En vei. En asfaltert vei. Finnes de virkelig fortsatt?? Et hus! Mange hus! Butikker! Det utrolige synet slo oss som fra en annen verden i det den skranglete minibussen humpet av sted på vei ut mot sivilisasjonen. De siste dagene har vi nemlig tilbragt på en gård langt borte fra alle velstelte mennesker, sovet i en låve, dusjet maks 3 minutter om gangen i et vann mer humørsykt enn en høygravid dame og brukt dagene på ting som å gjete sauer, kaste lasso og snakke med hester. Jada, vi har vært på cowboyskolen. Og det var en cowboyskole. På alle måter. Vi fikk et godt innblikk i hverdagen til en moderne cowboy, og det skal jeg si dere, det er ikke for sveklinger og pyser. Det er hardt og det er brutalt og du lager maten fra bunnen. HELT fra bunnen. Helt fra da maten fortsatt løp rundt i ull og sa bæ.
Lørdag 20. September kom jeg og Christoffer kjørende med buss til en liten landsby kaldt Tamworth. Det er et lite sted der tiden har stått stille en stund, og folk er fornøyde med å være litt utenfor alfarsvei. Jo da, det er butikker og biler der, men cowboystilen henger i lufta og ingen ser ut til å ha dårlig tid.
Klokken 20.00 Lørdag kveld kom altså to glade backpackere til denne landsbyen klare til å ta fatt på cowboylivet. Vi ble hentet av Carol, en hyggelig dame som driver hele hostellet her nær sagt aleine. Vel framme sjekket vi inn på noe som så ut som et hus med stor hage som hadde blitt utvidet i alle mulige retninger og her og der tilfeldig plasserte bad og vaskeri.
Søndag var en avslappende dag fram til klokka 5, da en del av de andre deltagerne endelig så ut til å ha somlet seg fram hit. Det var en haug hollendere og to tyskere, så språkmessig kommuniserte vi ikke så bra, men vi fikk da dratt én ut av mengden, frk. Hedy fra nederland, som vi tuslet bort til en fastfood sjappe og brukte kvelden til å bli kjent med.
Mandag morgen var vi alle våkne og ferdig pakket da vi ble hentet klokka 9 av Tim, den stolte eier av gården vi skulle tilbringe de neste dagene på. Han var utstyrt med cowboyhatt, rutete skjorte, jeans, skikkelig møkkete fingre, og en Australsk aksent det var umulig å forstå. Vi plasserte bagene våre i tilhengeren og satte oss forsiktig inn i en minibuss som så ut til å falle sammen hvert øyeblikk og kjørte av gårde til en ”second-hand store” (fretex i norge) hvor vi kjøpte klær som skulle farges av hestemøkk, saueblod og støv de neste dagene.
Etter en snartur innom liquer land satte vi kursen mot skolen. Det gikk i bratte oppoverbakker og nedoverbakker jeg tror kan kvalifiseres som stup, men etter en time eller to var vi endelig framme. Synet var utrolig! Et lite hus, en diger låve, en liten stall og svære, gresskledde fjellsider hvor sauer, okser og hester gikk om hverandre. Det var vanvittig stort og vi skjønte endelig hvor alle idylliske postkort-bilder kommer fra.
Så var det rett inn i låven som viste seg å være mer enn sovesal med kjøkken og bad enn et sted der kuene bor og høyet oppbevares, og vi kastet oss over de første og beste sengene vi fant. Etter et kjapt skift (vi hadde for lengst glemt at gutter og jenter ”ikke skal se hverandre i undertøy”), gikk vi ut og satte oss rundt bålet. Der kom tidligere cowboyskole medlemmer som hadde blitt igjen som ansatte bort med et glis om munnen og en kopp te i hånda, og hver sin engelske aksent. Vi hadde en introduksjonsrunde, hvor vi fikk vite at det befant seg tre svensker blant deltagerne og to dansker blant de ansatte og at vi aldri kom til å snakke norsk med dem, for det var kun lov med det engelske språk, uansett hvem du snakket med. Dette for å gi gruppa en bedre samhørighet. De aller fleste utenom to jenter fra færøyene så ut til å mestre dette ganske bra, og jeg fant ut at jeg slett ikke er så dårlig med engelsken som jeg trodde!
Etter introduksjonsrunden satte vi i gang. Siden vi hadde 5 dager på oss og folk som ikke visste hvordan en hest så ut skulle være i stand til å gallopere i slutten av uka, hadde vi ikke mye tid å kaste bort, så vi gikk rett opp til hestene. Der ble vi vist på en snill, liten hest kalt Tiny hvordan man børster og tar av og på salen, og så fikk vi utdelt hester etter størrelse og erfaring. Tim sa at den som fikk Tiny var veldig heldig, for hun var den snilleste de hadde. Og hvem fikk Tiny? Jo da, det var nok undertegnede. Jess!
Vel oppe på hesteryggen satte vi av gårde, og Tiny var som sagt veldig snill, men vanvittig treig. Det morsomme var at den eneste treigere var gode gamle Billy som nettopp min kjære Chrish var så heldig å få tildelt. Så den mest interne spøken blant gruppa den uka blei selvfølgelig paret som aldri rakk de små pausene fordi hestene var altfor seine. Vi kunne bare si ”good old Billy” eller ”My dear Tiny” og alle brast ut i latterkrampe.
De neste dagene gikk vi gjennom alt som har med cowboylivet å gjøre: Vi red lange turer, lærte å kaste lasso, gjete, fange og kastrere sauer, bruke pisk, sko hester, gjete kuer og kalver, kommunisere med hester, trene opp hunder og slakte og skjære opp en sau som endte som middagsmat onsdag kveld. Vi malte gjerder, bar tømmerstokker, dro opp svære busker med rota, badet med hestene og så ville kenguruer i fjellene.
Hver dag ble vi vekt 06.30, og alle måtte være klare til å gå opp til hestene 07.30. Vi holdt på i ett kjør til klokka 6-7 om kvelden og la oss mellom 9 og 10. Måltidene var klokka 06.30, 13.30 og 19.00, og all varm mat ble tilbredt over bålet. Mobildekning og internett virket som en fjern fortid mens vi stabbet oss gjennom gjørme og støv, øsene regn og steikende sol. Det er faktisk helt utrolig hvor mye du kan oppleve på en uke, og hvor godt du sover om du bare sliter deg nok ut.
Om jeg skal plukke ut en dag må det bli torsdag. Det var en nydelig solskinnsdag hvor vi red 2 ½ time oppover i fjellene (vi gikk aldri utenfor Tims eiendom, så det sier litt om hvor vanvittig diger den var), delte oss inn i 4 grupper som gikk til hver sin kant på jakt etter kuer og kalver vi skulle gjete inn i en innhenging. Vel framme og alle kyrene trygt innesperret. Satte vi oss til lunch før vi begynte med lasso konkurranse og kalf-wrestling. Jeg kom bare til andre runde i lasso konkurranse, men Chrish kom seg helt til finalen, som gikk ut på å fange en kalv som løp rundt i innhengingen. Ingen klarte det, så det ble ingen vinnere…
Kalf-wrestlingen var vanvittig vanskelig, men jeg og Chrish klarte til slutt å få vår i bakken, selv om jeg ble slengt i bakken første runde der jeg tviholdt i halen til en løpsk kalv. Det må ha vært litt av et syn.
Alt i alt har det vært en fantastisk uke, og alle de andre 17 deltagerne var lette og trivelig å snakke med. Jeg er nå en offisielt utdannet cowgirl, og jeg gleder meg til å begynne på den nye jobben i morgen der jeg, Chrish og to jenter fra skolen, Selena og Marie skal jobbe sammen i en fortsatt ubestemt periode.
Jeg vil bare bruke en klisjé setning som for øvrig også er tittelen på en veldig bra film, men det er den eneste måten å beskrive hvordan jeg har det nå: Livet er herlig!
Lørdag 20. September kom jeg og Christoffer kjørende med buss til en liten landsby kaldt Tamworth. Det er et lite sted der tiden har stått stille en stund, og folk er fornøyde med å være litt utenfor alfarsvei. Jo da, det er butikker og biler der, men cowboystilen henger i lufta og ingen ser ut til å ha dårlig tid.
Klokken 20.00 Lørdag kveld kom altså to glade backpackere til denne landsbyen klare til å ta fatt på cowboylivet. Vi ble hentet av Carol, en hyggelig dame som driver hele hostellet her nær sagt aleine. Vel framme sjekket vi inn på noe som så ut som et hus med stor hage som hadde blitt utvidet i alle mulige retninger og her og der tilfeldig plasserte bad og vaskeri.
Søndag var en avslappende dag fram til klokka 5, da en del av de andre deltagerne endelig så ut til å ha somlet seg fram hit. Det var en haug hollendere og to tyskere, så språkmessig kommuniserte vi ikke så bra, men vi fikk da dratt én ut av mengden, frk. Hedy fra nederland, som vi tuslet bort til en fastfood sjappe og brukte kvelden til å bli kjent med.
Mandag morgen var vi alle våkne og ferdig pakket da vi ble hentet klokka 9 av Tim, den stolte eier av gården vi skulle tilbringe de neste dagene på. Han var utstyrt med cowboyhatt, rutete skjorte, jeans, skikkelig møkkete fingre, og en Australsk aksent det var umulig å forstå. Vi plasserte bagene våre i tilhengeren og satte oss forsiktig inn i en minibuss som så ut til å falle sammen hvert øyeblikk og kjørte av gårde til en ”second-hand store” (fretex i norge) hvor vi kjøpte klær som skulle farges av hestemøkk, saueblod og støv de neste dagene.
Etter en snartur innom liquer land satte vi kursen mot skolen. Det gikk i bratte oppoverbakker og nedoverbakker jeg tror kan kvalifiseres som stup, men etter en time eller to var vi endelig framme. Synet var utrolig! Et lite hus, en diger låve, en liten stall og svære, gresskledde fjellsider hvor sauer, okser og hester gikk om hverandre. Det var vanvittig stort og vi skjønte endelig hvor alle idylliske postkort-bilder kommer fra.
Så var det rett inn i låven som viste seg å være mer enn sovesal med kjøkken og bad enn et sted der kuene bor og høyet oppbevares, og vi kastet oss over de første og beste sengene vi fant. Etter et kjapt skift (vi hadde for lengst glemt at gutter og jenter ”ikke skal se hverandre i undertøy”), gikk vi ut og satte oss rundt bålet. Der kom tidligere cowboyskole medlemmer som hadde blitt igjen som ansatte bort med et glis om munnen og en kopp te i hånda, og hver sin engelske aksent. Vi hadde en introduksjonsrunde, hvor vi fikk vite at det befant seg tre svensker blant deltagerne og to dansker blant de ansatte og at vi aldri kom til å snakke norsk med dem, for det var kun lov med det engelske språk, uansett hvem du snakket med. Dette for å gi gruppa en bedre samhørighet. De aller fleste utenom to jenter fra færøyene så ut til å mestre dette ganske bra, og jeg fant ut at jeg slett ikke er så dårlig med engelsken som jeg trodde!
Etter introduksjonsrunden satte vi i gang. Siden vi hadde 5 dager på oss og folk som ikke visste hvordan en hest så ut skulle være i stand til å gallopere i slutten av uka, hadde vi ikke mye tid å kaste bort, så vi gikk rett opp til hestene. Der ble vi vist på en snill, liten hest kalt Tiny hvordan man børster og tar av og på salen, og så fikk vi utdelt hester etter størrelse og erfaring. Tim sa at den som fikk Tiny var veldig heldig, for hun var den snilleste de hadde. Og hvem fikk Tiny? Jo da, det var nok undertegnede. Jess!
Vel oppe på hesteryggen satte vi av gårde, og Tiny var som sagt veldig snill, men vanvittig treig. Det morsomme var at den eneste treigere var gode gamle Billy som nettopp min kjære Chrish var så heldig å få tildelt. Så den mest interne spøken blant gruppa den uka blei selvfølgelig paret som aldri rakk de små pausene fordi hestene var altfor seine. Vi kunne bare si ”good old Billy” eller ”My dear Tiny” og alle brast ut i latterkrampe.
De neste dagene gikk vi gjennom alt som har med cowboylivet å gjøre: Vi red lange turer, lærte å kaste lasso, gjete, fange og kastrere sauer, bruke pisk, sko hester, gjete kuer og kalver, kommunisere med hester, trene opp hunder og slakte og skjære opp en sau som endte som middagsmat onsdag kveld. Vi malte gjerder, bar tømmerstokker, dro opp svære busker med rota, badet med hestene og så ville kenguruer i fjellene.
Hver dag ble vi vekt 06.30, og alle måtte være klare til å gå opp til hestene 07.30. Vi holdt på i ett kjør til klokka 6-7 om kvelden og la oss mellom 9 og 10. Måltidene var klokka 06.30, 13.30 og 19.00, og all varm mat ble tilbredt over bålet. Mobildekning og internett virket som en fjern fortid mens vi stabbet oss gjennom gjørme og støv, øsene regn og steikende sol. Det er faktisk helt utrolig hvor mye du kan oppleve på en uke, og hvor godt du sover om du bare sliter deg nok ut.
Om jeg skal plukke ut en dag må det bli torsdag. Det var en nydelig solskinnsdag hvor vi red 2 ½ time oppover i fjellene (vi gikk aldri utenfor Tims eiendom, så det sier litt om hvor vanvittig diger den var), delte oss inn i 4 grupper som gikk til hver sin kant på jakt etter kuer og kalver vi skulle gjete inn i en innhenging. Vel framme og alle kyrene trygt innesperret. Satte vi oss til lunch før vi begynte med lasso konkurranse og kalf-wrestling. Jeg kom bare til andre runde i lasso konkurranse, men Chrish kom seg helt til finalen, som gikk ut på å fange en kalv som løp rundt i innhengingen. Ingen klarte det, så det ble ingen vinnere…
Kalf-wrestlingen var vanvittig vanskelig, men jeg og Chrish klarte til slutt å få vår i bakken, selv om jeg ble slengt i bakken første runde der jeg tviholdt i halen til en løpsk kalv. Det må ha vært litt av et syn.
Alt i alt har det vært en fantastisk uke, og alle de andre 17 deltagerne var lette og trivelig å snakke med. Jeg er nå en offisielt utdannet cowgirl, og jeg gleder meg til å begynne på den nye jobben i morgen der jeg, Chrish og to jenter fra skolen, Selena og Marie skal jobbe sammen i en fortsatt ubestemt periode.
Jeg vil bare bruke en klisjé setning som for øvrig også er tittelen på en veldig bra film, men det er den eneste måten å beskrive hvordan jeg har det nå: Livet er herlig!
torsdag 18. september 2008
Et godt stykke arbeid
Sannhetens øyeblikk er kommet…
Det er på tide med en innrømmelse…
I flere måneder er det blitt fortalt at vi skal reise til Australia.
Se verden!
Nyte livet!
Dere tror at vi nå er i Sydney, og har vært der i over to uker. Her er også det fotografiske ”beviset”:
Men jeg klarer ikke å gjennomføre det….
Sannheten er at vi er ikke i Sydney. Vi er ikke engang i Australia. Denne bloggen skal ikke skryte av hvor bereiste og eventyrlystne vi er, men heller hvor fingernemme vi er..
For vi er EGENTLIG ved et lite kjern på Finnskogen, og har brukt de siste to ukene på å konstruere denne modellen av det berømte operahuset i skalaen 1:1.
Det var veldig omfattende arbeid, men vi ble ferdige – drevet av ønsket om å lure alle venner og kjente…. Og nå har jeg spolert alt…
Jeg antar at det jeg egentlig vil frem til her, er at hvis noen er på jakt etter to dyktige og arbeidsinnstilte snekkere/murere/flisleggere som snakker bedre norsk enn de polakkene som flyter over grensa hver sommer, er det bare å ringe 92484810 og spørre etter Chrish!
Vi tar imot alle oppdrag, så lenge lønna er god nok!
P.S. Jeg har nå såvidt startet å legge til bilder til vårt eget online-bildegalleri der dere kan se flere bilder enn vi legger ut på denne bloggen... Det er bare 3 bilder der akkurat nå, men det kommer flere når jeg finner et sted med gratis internett, så jeg kan legge dem ut... Det tar tid, så internetttiden vår blir fort brukt opp hvis jeg skal legge dem ut fra hostellet... Adressen er ivertfall: http://chrish.fixer.no/
Det er på tide med en innrømmelse…
I flere måneder er det blitt fortalt at vi skal reise til Australia.
Se verden!
Nyte livet!
Dere tror at vi nå er i Sydney, og har vært der i over to uker. Her er også det fotografiske ”beviset”:
Men jeg klarer ikke å gjennomføre det….
Sannheten er at vi er ikke i Sydney. Vi er ikke engang i Australia. Denne bloggen skal ikke skryte av hvor bereiste og eventyrlystne vi er, men heller hvor fingernemme vi er..
For vi er EGENTLIG ved et lite kjern på Finnskogen, og har brukt de siste to ukene på å konstruere denne modellen av det berømte operahuset i skalaen 1:1.
Det var veldig omfattende arbeid, men vi ble ferdige – drevet av ønsket om å lure alle venner og kjente…. Og nå har jeg spolert alt…
Jeg antar at det jeg egentlig vil frem til her, er at hvis noen er på jakt etter to dyktige og arbeidsinnstilte snekkere/murere/flisleggere som snakker bedre norsk enn de polakkene som flyter over grensa hver sommer, er det bare å ringe 92484810 og spørre etter Chrish!
Vi tar imot alle oppdrag, så lenge lønna er god nok!
P.S. Jeg har nå såvidt startet å legge til bilder til vårt eget online-bildegalleri der dere kan se flere bilder enn vi legger ut på denne bloggen... Det er bare 3 bilder der akkurat nå, men det kommer flere når jeg finner et sted med gratis internett, så jeg kan legge dem ut... Det tar tid, så internetttiden vår blir fort brukt opp hvis jeg skal legge dem ut fra hostellet... Adressen er ivertfall: http://chrish.fixer.no/
onsdag 10. september 2008
Avslappet Sydney i fyr og flammer
Her i Australia er det roligt. Ingen stresser her. Kanskje en og annen foretningsmann i en dress som haster av sted til jobb, men de finnes jo overalt… Men de fleste tar det med ro her i Sydney. Og det er kanskje derfor Koalaene finnes her, eller kanskje det er på grunn av koalaene at folk tar det så rolig. Koalaene er kule dyr nemlig. De sover 20 timer om dagen, og de timene de er våkne går ut på å spise eller finne et tre med noe spiselig i. De sitter i et tre så å si hele livet, og det er ingen ville dyr som vil spise dem, og heller ingen dyr de spiser. Måten de sier ifra om at nå plager du meg for mye er å vifte med ørene, mer gidder de ikke å gjøre. Kult dyr, eller hva!? Vi har faktisk klappa en koala, Christoffer og jeg. Den var veldig søt, men sov hele tiden da. For et herlig dyr!
Noe annet jeg liker ved Australia er jo at det aldri regner her, det er varmt og deilig hele tiden. SIES det ja. Helene (vår respektive medreisende), Christoffer og jeg prøvde å le av dette når vi stampet oss gjennom det iskalde regnet lørdag 6. September, med hver vår latterlig tunge sekk bundet fast til sekken på vei mot vårt neste hostell. Kartet vårt var gjennomvått, skoene våre var IKKE regntette og veien, vel den stemte ikke med det førnevnte kartet i det hele tatt. Men etter en times vandring rundt i regnet, da ryggene våre var så godt som ødelagt, fant vi da endelig fram, og aldri så deilig har det vært å legge seg i en seng….
De neste dagene gikk uten noen særlig katastrofer og mandag kveld så vi The Dark Knight på iMax. Wohooo! Det finnes ikke en overdrivelse om iMax. Det var helt utrolig, jeg fikk følelsen av å stå oppå noen av de bygningene sjøl. Jeg lente meg forover for å klare å se helt ned til bunnen av skjermen, men jeg blei nesten redd for å falle utfor. For en opplevelse. Den filmen kunne ikke blitt bedre.
Vi vandret hjemover med glis som sa ”vi elsker Sydney. Vi elsker Australia!” og sånn fortsatte det. Helt til i dag. I dag hendte det nemlig noe skummelt nede på kjøkkenet. Jeg, Helene og Chrish hadde avtalt å møtes nede på kjøkkenet kvart på fem for å lage middag. Vi lager hver vår (sære som vi er) men spiser sammen. Jeg skulle lage kjøttdeig-gryte. Så med et selvgodt glis helte jeg oppi oljen og satte opp gassen. Jada, for her har vi nemlig gasskomfyrer med flammer. Men jeg har jo greid det før også, jeg. Glad og uvitende om det som skulle til å hende, gikk jeg for å hente en ny kjele til å lage litt cous cous (”they didn’t add the second cous until 1978”! Friends referanse Red.anm.)
Men da jeg kom tilbake hadde den allerede påsatte kjelen begynt å ryke kraftig. Vel vitende om at jeg egentlig bør skru av platen og holde meg unna, bøyde jeg meg selvsagt OVER kjelen og stakk hodet mitt nysgjerrig oppi for å se hva det var som forårsaket røyken. Og der, helt plutselig skøyt det digre flammer opp og jeg hoppet flere meter bakover og hylte OJOJOJOJOJOJOJOJ! Som en annen sirene, mens Chrish og Helene snurret rundt og skvatt baklengs sjøl. Med hjelp av en framadkar som satt i stua og prøvde å spise en rolig middag, fikk vi slukket ilden. Det vil si Chrish fikk slukket den, JEG løp langt bakover og turte ikke gjøre noen ting før alt var over. Noen brannmann blir jeg aldri.
Noe annet jeg liker ved Australia er jo at det aldri regner her, det er varmt og deilig hele tiden. SIES det ja. Helene (vår respektive medreisende), Christoffer og jeg prøvde å le av dette når vi stampet oss gjennom det iskalde regnet lørdag 6. September, med hver vår latterlig tunge sekk bundet fast til sekken på vei mot vårt neste hostell. Kartet vårt var gjennomvått, skoene våre var IKKE regntette og veien, vel den stemte ikke med det førnevnte kartet i det hele tatt. Men etter en times vandring rundt i regnet, da ryggene våre var så godt som ødelagt, fant vi da endelig fram, og aldri så deilig har det vært å legge seg i en seng….
De neste dagene gikk uten noen særlig katastrofer og mandag kveld så vi The Dark Knight på iMax. Wohooo! Det finnes ikke en overdrivelse om iMax. Det var helt utrolig, jeg fikk følelsen av å stå oppå noen av de bygningene sjøl. Jeg lente meg forover for å klare å se helt ned til bunnen av skjermen, men jeg blei nesten redd for å falle utfor. For en opplevelse. Den filmen kunne ikke blitt bedre.
Vi vandret hjemover med glis som sa ”vi elsker Sydney. Vi elsker Australia!” og sånn fortsatte det. Helt til i dag. I dag hendte det nemlig noe skummelt nede på kjøkkenet. Jeg, Helene og Chrish hadde avtalt å møtes nede på kjøkkenet kvart på fem for å lage middag. Vi lager hver vår (sære som vi er) men spiser sammen. Jeg skulle lage kjøttdeig-gryte. Så med et selvgodt glis helte jeg oppi oljen og satte opp gassen. Jada, for her har vi nemlig gasskomfyrer med flammer. Men jeg har jo greid det før også, jeg. Glad og uvitende om det som skulle til å hende, gikk jeg for å hente en ny kjele til å lage litt cous cous (”they didn’t add the second cous until 1978”! Friends referanse Red.anm.)
Men da jeg kom tilbake hadde den allerede påsatte kjelen begynt å ryke kraftig. Vel vitende om at jeg egentlig bør skru av platen og holde meg unna, bøyde jeg meg selvsagt OVER kjelen og stakk hodet mitt nysgjerrig oppi for å se hva det var som forårsaket røyken. Og der, helt plutselig skøyt det digre flammer opp og jeg hoppet flere meter bakover og hylte OJOJOJOJOJOJOJOJ! Som en annen sirene, mens Chrish og Helene snurret rundt og skvatt baklengs sjøl. Med hjelp av en framadkar som satt i stua og prøvde å spise en rolig middag, fikk vi slukket ilden. Det vil si Chrish fikk slukket den, JEG løp langt bakover og turte ikke gjøre noen ting før alt var over. Noen brannmann blir jeg aldri.
fredag 5. september 2008
Australias villmark
Nei, jeg har enda ikke vært i den virkelige Australske villmarken, vi tenkte nemlig å starte med den trygge måten: I går var vi innom akvariet, og i dag tok vi en tur til villmarksparken. Noe av det mest fascinerende med Australia er dyrelivet her. Det er faktisk så mange ulike og spennende arter her at selv om både akvariet og villmarksparken var fylt til randen av de merkeligste skapninger, var ikke et eneste eksemplar utenlandsk. Alle lever vilt i Australia, faktisk lever mange av dem BARE i Australia!
Og når en kommer slike steder, gjør man seg ofte opp noen tanker om dyrene man ser, og jeg selv plukket ut et par favoritter. I akvariet ble jeg god venn med kattefisken, eller ”Catfish” da. Det finnes mange arter av den, men den typen jeg møtte, ferskvannstypen, var en veldig sympatisk fyr, som av meg fikk navnet Ernie. Han svømte ganske så raskt rundt i vannet, men da han så at jeg nærmet meg med kameraet, stoppet han halvveis over en trestokk og ble stående (ja, han sto, det er jeg helt sikker på!) og se undrende mot meg under hele fotoseansen. Og bra var det, for jeg er elendig til å ta bra bilder gjennom en glassrute…
Det første som slo meg da jeg så ham, var at han så ut som en mutant- torsk, med skjegg utover det hele. Men det viste seg at dette var værhår, som på kattefisken blir kaldt ”barbels”. Siden jeg elsker katter, var jo dette absolutt et bra førsteinntrykk.
Men det finnes flere grunner til at kattefisken er en sympatisk fisk. For det første eter den småfisk og snegler, ergo ikke farlig for meg. Veldig bra. Dessuten, er det hunnen som legger eggene, men hannen som passer på de, sånn at de samarbeider om jobben og ikke alt er overlatt til jentene sånn som naturen har løst det for oss. Og dessuten så har den jo et veldig sympatisk utseende. Nei, jeg og Ernie ble stort sett gode venner, og han svømte ved siden av meg så øangt den klarte når jeg gikk videre.
Men selv om jeg likte Ernie godt, må jeg jo innrømme at jeg ikke hadde hørt om arten hans før, og derfor var vel interessen litt spontan. Men da vi kom inn i villmarksparken i dag fikk jeg se det krypet som mer enn noe annet har fascinert meg mest så lenge jeg kan huske: Slanger. Jeg er dypt fascinert av slanger. Jeg har aldri hatt plakater eller bilder av slanger, mest fordi jeg alltid har fått inntrykk av at jenter SKAL være redde for slanger. Men det har jeg aldri vært. Jeg synes de er vakre skapninger med utrolige egenskaper, som alt det digre de klarer å få i seg.
Og ja, jeg veit at mange slanger er giftige. Men vet du hva? Veldig få slanger er farlige. Sånn er det bare. De er såpass sympatiske at hvis du lar dem være i fred, så lar de deg som oftest være i fred. Slanger er ikke farlige, de er bare sjenerte kryp med veldig gode forsvarsmekanismer. De har bare fått et dårlig rykte på seg. Slik som haier.
Veit du hvor mange mennesker som blir drept hvert år av haier? 40. Veit du hvor mange mennesker som hvert år blir drept av en kokosnøtt som faller ned fra et tre? Over 200. Jo da, det er helt sant. Men har det noensinne blitt lagd en skrekkfilm som heter "kokosnøttsommer" kanskje? Det har sikkert blitt prøvd, men vi er rett og slett ikke redde nok.
Men tilbake til slanger. I dag fikk jeg endelig klappe en slange. Gyldenbrun var skinnet, og nydelig, det var den. Jeg fikk dessverre ikke lov til å holde den, men jeg klarte omtrent ikke å rive øynene vekk likevel. Jeg skal nok innrømme at jeg hadde blitt litt redd om jeg hadde møtt på en slange ute i villmarken og jeg ikke visste om den var giftig eller ei, men da må jeg poengtere, jeg hadde ikke vært redd for at den skulle angripe, jeg hadde vært redd for å skremme den til å angripe. Og det er en veldig viktig forskjell.
Og når en kommer slike steder, gjør man seg ofte opp noen tanker om dyrene man ser, og jeg selv plukket ut et par favoritter. I akvariet ble jeg god venn med kattefisken, eller ”Catfish” da. Det finnes mange arter av den, men den typen jeg møtte, ferskvannstypen, var en veldig sympatisk fyr, som av meg fikk navnet Ernie. Han svømte ganske så raskt rundt i vannet, men da han så at jeg nærmet meg med kameraet, stoppet han halvveis over en trestokk og ble stående (ja, han sto, det er jeg helt sikker på!) og se undrende mot meg under hele fotoseansen. Og bra var det, for jeg er elendig til å ta bra bilder gjennom en glassrute…
Det første som slo meg da jeg så ham, var at han så ut som en mutant- torsk, med skjegg utover det hele. Men det viste seg at dette var værhår, som på kattefisken blir kaldt ”barbels”. Siden jeg elsker katter, var jo dette absolutt et bra førsteinntrykk.
Men det finnes flere grunner til at kattefisken er en sympatisk fisk. For det første eter den småfisk og snegler, ergo ikke farlig for meg. Veldig bra. Dessuten, er det hunnen som legger eggene, men hannen som passer på de, sånn at de samarbeider om jobben og ikke alt er overlatt til jentene sånn som naturen har løst det for oss. Og dessuten så har den jo et veldig sympatisk utseende. Nei, jeg og Ernie ble stort sett gode venner, og han svømte ved siden av meg så øangt den klarte når jeg gikk videre.
Men selv om jeg likte Ernie godt, må jeg jo innrømme at jeg ikke hadde hørt om arten hans før, og derfor var vel interessen litt spontan. Men da vi kom inn i villmarksparken i dag fikk jeg se det krypet som mer enn noe annet har fascinert meg mest så lenge jeg kan huske: Slanger. Jeg er dypt fascinert av slanger. Jeg har aldri hatt plakater eller bilder av slanger, mest fordi jeg alltid har fått inntrykk av at jenter SKAL være redde for slanger. Men det har jeg aldri vært. Jeg synes de er vakre skapninger med utrolige egenskaper, som alt det digre de klarer å få i seg.
Og ja, jeg veit at mange slanger er giftige. Men vet du hva? Veldig få slanger er farlige. Sånn er det bare. De er såpass sympatiske at hvis du lar dem være i fred, så lar de deg som oftest være i fred. Slanger er ikke farlige, de er bare sjenerte kryp med veldig gode forsvarsmekanismer. De har bare fått et dårlig rykte på seg. Slik som haier.
Veit du hvor mange mennesker som blir drept hvert år av haier? 40. Veit du hvor mange mennesker som hvert år blir drept av en kokosnøtt som faller ned fra et tre? Over 200. Jo da, det er helt sant. Men har det noensinne blitt lagd en skrekkfilm som heter "kokosnøttsommer" kanskje? Det har sikkert blitt prøvd, men vi er rett og slett ikke redde nok.
Men tilbake til slanger. I dag fikk jeg endelig klappe en slange. Gyldenbrun var skinnet, og nydelig, det var den. Jeg fikk dessverre ikke lov til å holde den, men jeg klarte omtrent ikke å rive øynene vekk likevel. Jeg skal nok innrømme at jeg hadde blitt litt redd om jeg hadde møtt på en slange ute i villmarken og jeg ikke visste om den var giftig eller ei, men da må jeg poengtere, jeg hadde ikke vært redd for at den skulle angripe, jeg hadde vært redd for å skremme den til å angripe. Og det er en veldig viktig forskjell.
De første steg
”Hva er det de driver med?”, tenker du sikkert nå. ”De har vært i Australia i flere DAGER, men fortsatt har de ikke tatt kontakt for å svare på det spørsmålet de VET at jeg sitter med!”
Svaret du lengter etter skal du få nå:
Ja! Cola ER godt her også.
Ikke lenge etter at jeg fikk føttene plantet på Australsk jord var det en flaske cola i hendene mine. Hjerterytmen roet seg, nervøsiteten sank, og en følelse av behag veltet seg over kroppen.. Cola er cola ”her nede” også!
Det første vi måtte gjøre etter det, var å forsere tollen. En mann med veldig få sympatiske trekk kontrollerte passet mitt lenge og vel før han spurte om dette var første gang jeg var i Australia på arbeidsvisumet mitt. Jeg svarte rolig ja, og han gav meg passet tilbake med et uttrykk av særs likegyldighet. Jeg hadde klart det. Australia var for mine føtter, og jeg kunne bare ikke vente med å komme meg ut av flyterminalen og ut i arbeid. På bussen til hostelet vårt var det flere kvartaler som var meget slitte… Maling flasset av, murveggene var dels nedrevet osv. I min daværende sinnstilstand var det eneste riktige for meg å hoppe ut av bussen og gripe en slegge slik at jeg kunne hjelpe til med nedrivingsarbeidet.
Likevel lærte jeg i ung alder å aldri gjøre noe uten å få betalt for det, så jeg holdt meg i bussen.
Mitt førsteinntrykk av den Australske befolkningen er klart; jeg stoler faenmeg ikke på en eneste av dem. Alle som er så naturlig blide, positive og sosiale har ALLTID noe å skjule, og min teori er at samtlige Australiere er kun ute etter å gi meg en falsk følelse av trygghet før de griper sekken min og beiner nedover gata. De fleste vet jo at Australia var en gang i tiden et eneste stort teppe som britene feide sine kriminelle under for å få de ut av øye og sinn.
Men de ER hyggelige – det skal sies.
Svaret du lengter etter skal du få nå:
Ja! Cola ER godt her også.
Ikke lenge etter at jeg fikk føttene plantet på Australsk jord var det en flaske cola i hendene mine. Hjerterytmen roet seg, nervøsiteten sank, og en følelse av behag veltet seg over kroppen.. Cola er cola ”her nede” også!
Det første vi måtte gjøre etter det, var å forsere tollen. En mann med veldig få sympatiske trekk kontrollerte passet mitt lenge og vel før han spurte om dette var første gang jeg var i Australia på arbeidsvisumet mitt. Jeg svarte rolig ja, og han gav meg passet tilbake med et uttrykk av særs likegyldighet. Jeg hadde klart det. Australia var for mine føtter, og jeg kunne bare ikke vente med å komme meg ut av flyterminalen og ut i arbeid. På bussen til hostelet vårt var det flere kvartaler som var meget slitte… Maling flasset av, murveggene var dels nedrevet osv. I min daværende sinnstilstand var det eneste riktige for meg å hoppe ut av bussen og gripe en slegge slik at jeg kunne hjelpe til med nedrivingsarbeidet.
Likevel lærte jeg i ung alder å aldri gjøre noe uten å få betalt for det, så jeg holdt meg i bussen.
Mitt førsteinntrykk av den Australske befolkningen er klart; jeg stoler faenmeg ikke på en eneste av dem. Alle som er så naturlig blide, positive og sosiale har ALLTID noe å skjule, og min teori er at samtlige Australiere er kun ute etter å gi meg en falsk følelse av trygghet før de griper sekken min og beiner nedover gata. De fleste vet jo at Australia var en gang i tiden et eneste stort teppe som britene feide sine kriminelle under for å få de ut av øye og sinn.
Men de ER hyggelige – det skal sies.
torsdag 21. august 2008
Second thoughts
Jeg har vært bestemt på å dra til Australia siden jeg var 14 år. Og selvom mange virka positive til det, blei de aller fleste overraska når jeg faktisk hadde kjøpt billetten. "Åå? Så du skal faktisk dra?" Var flere av kommentarene jeg fikk. Ja, selvfølgelig skal jeg dra! Tenkte jeg for meg selv. For det er lite jeg har vært så bestemt på som at jeg skulle til Australia.
Det vil si. Helt til 2. August 2008.
For den 2. August, oppdaget jeg andre aspekter ved livet. Jeg har hørt andre snakket om det, har prøvd det litt selv, men aldri skjønt hvor stor del av livet ditt det kan ha hvis du virkelig vil, hvis du åpner deg selv og slipper det inn. For jeg satt der lattermild og så på de andre allerede svært gode og hekta folka rundt meg og tenkte at slik skulle jeg aldri bli. Men så prøvde jeg. Og det skulle vise seg å bli mitt vendepunkt. Nemlig nintendo wii.
Det var helt fantastisk. Hver gang jeg gav fra meg kontrollen, ble jeg helt på styr og klarte nesten ikke å vente til det var min tur igjen. Og når jeg endelig fikk den, ble jeg fylt med en underlig varme jeg ikke kan forklare.
Det var som om en ny verden åpnet seg for meg. En stemme fylte hodet mitt og sa: "Australia? Hvorfor skal du dra til Australia og oppleve ting når enda mer spennende og langt mindre farlige erfaringer kan oppdages her du sitter nå? Bare kjøp spillet, Synnøve, kjøp og spill. spill. Spill. SPILL!"
Men jeg kan ikke komme bort i fra at jeg var helt elendig. Jeg var nesten alltid den første som måtte ta shotten, som en straff for at jeg døde, og alltid den som sinket gruppa hvis vi samarbeidet. Jeg var ikke flink til å sloss og med donkey kong, vel la oss bare si at han aldri fikk fylt opp bananlageret sitt.
Dette endte med en svært interresant og kanskje en smule tørr diskusjon med en av de andre feststemte deltakerne, om hvorfor jeg skulle dra. Han påsto nemlig at jeg burde bli hjemme å øve. For skammelig god, det var han, og jeg fikk et brennende ønske om å slå det selvgode gliset hans neste gang vi møtes. Men hvordan i all verden skal jeg få til det, om jeg drar til Australia?
tirsdag 12. august 2008
Tirsdag
Kanskje ikke den mest pirrende blogg-overskriften noengang... Selv vil jeg si at "Tirsdag" høres mye mer spennende ut enn f.eks. "Torsdag" eller tilogmed "Søndag" men det kan aldri slå "Mandag" eller "Fredag". Jaja jeg innser at dette er veldig poengløs skribbling så hva med å komme med en oppdatering på turen?
Ok. Siden sist har turen blitt betalt, og jeg har mottatt billetter, forsikringsbevis, informasjon om henting på Sydney Airport osv... Alt i alt en solid samling papir som skal gjøre startsfasen på turen så behagelig som mulig. Alt ser ut til å falle på plass. Det eneste som mangler er biletten TIL Australia fra Norge, og TIL norge fra London. Alle turene i mellom (Auckland, LA, Lima osv) er kommet alt.. Kanskje er det en menneskelig svikt, kanskje er det bevisst.. Jeg må ivertfall somle meg til å kontakte X-plore og spørre snart.
Men jeg vil snakke litt utenom Australia turen nå i dag....
Det er Tirsdag. Og som tirsdager flest, våknet jeg ca klokken 10 (for noen er dette fryktelig sent, for andre er det fryktelig tidlig).
Så langt, er at dette er så langt en ganske elendig Tirsdag å leve ut. Denne tirsdagen visste så inderlig godt at den ikke kunne klare å toppe den forrige*, så den gjør overhodet ingen forsøk på å prøve engang. Snarere tvert imot. Fra da jeg brutalt våknet av en ringene telefon (ikke til meg) til jeg satt meg ned å skrive, har dagen behandlet meg med en forakt jeg ikke har sett maken til på lenge.
Jeg snakker om det faktum at jeg i dag har hatt en (lenge fryktet) tannlegetime.
Ikke av den sorten der du hører "Ja dette var bra pussing dette her, Christoffer! Bare å skylle så skal du få en fin regning du kan ta med deg" (hvor ble det egentlig av den lille plast-leken man fikk da man var liten?). Dette var en tannlegetime som falt utenfor den obligatoriske sjekkerutinen. I dag skulle jeg trekke en visdomstann! For å gjøre det hele litt ekstra interessangt, måtte vi jo selvfølgelig skjære bort litt tannkjøtt siden tanna var halveis dekket til, før vi kunne kappe av kronen og SÅ endelig trekke den ut.
Så her sitter jeg. Halve ansiktet er bedøvet, foran meg ligger det en pakke smertestillende som jeg snart må begynne å ta, og jeg kan ikke konsumere mat eller drikke på de neste 2 timene (jeg valgte naturlig nok å ikke spise før tannlegebesøket, så jeg begynner så smått å bli litt sulten).
Hvorfor skrive om dette i Australia bloggen? Rett og slett fordi jeg ville ha et medium der jeg kan syte gjennom akkurat i dag. Jeg holdt munn forrige uke da jeg måtte ta tre vaksiner for mitt ukelange opphold i Peru, men denne gangen går det ikke... Jeg måtte uansett skrive NOE i August også.
Men ikke misforstå. Jeg innser at denne bloggens sinnamann-preg er sterkt, og man lett kan føle at jeg nå bare sitter i halvmørket og er sinna på alt og alle, men dette er langt ifra sannheten. Når jeg publiserer denne bloggen skal jeg sette meg ned med gitaren min. Jeg skal spille en god låt. Jeg skal kanskje se en episode Friends, og om en og en halv time, da jeg kan spise og drikke igjen, skal jeg ta en iskald cola. Så jeg skal nok klare å snu denne dagen rundt før eller senere!
*Tirsdag den 5. August ble jeg og Synnøve offesiellt et par.
Ok. Siden sist har turen blitt betalt, og jeg har mottatt billetter, forsikringsbevis, informasjon om henting på Sydney Airport osv... Alt i alt en solid samling papir som skal gjøre startsfasen på turen så behagelig som mulig. Alt ser ut til å falle på plass. Det eneste som mangler er biletten TIL Australia fra Norge, og TIL norge fra London. Alle turene i mellom (Auckland, LA, Lima osv) er kommet alt.. Kanskje er det en menneskelig svikt, kanskje er det bevisst.. Jeg må ivertfall somle meg til å kontakte X-plore og spørre snart.
Men jeg vil snakke litt utenom Australia turen nå i dag....
Det er Tirsdag. Og som tirsdager flest, våknet jeg ca klokken 10 (for noen er dette fryktelig sent, for andre er det fryktelig tidlig).
Så langt, er at dette er så langt en ganske elendig Tirsdag å leve ut. Denne tirsdagen visste så inderlig godt at den ikke kunne klare å toppe den forrige*, så den gjør overhodet ingen forsøk på å prøve engang. Snarere tvert imot. Fra da jeg brutalt våknet av en ringene telefon (ikke til meg) til jeg satt meg ned å skrive, har dagen behandlet meg med en forakt jeg ikke har sett maken til på lenge.
Jeg snakker om det faktum at jeg i dag har hatt en (lenge fryktet) tannlegetime.
Ikke av den sorten der du hører "Ja dette var bra pussing dette her, Christoffer! Bare å skylle så skal du få en fin regning du kan ta med deg" (hvor ble det egentlig av den lille plast-leken man fikk da man var liten?). Dette var en tannlegetime som falt utenfor den obligatoriske sjekkerutinen. I dag skulle jeg trekke en visdomstann! For å gjøre det hele litt ekstra interessangt, måtte vi jo selvfølgelig skjære bort litt tannkjøtt siden tanna var halveis dekket til, før vi kunne kappe av kronen og SÅ endelig trekke den ut.
Så her sitter jeg. Halve ansiktet er bedøvet, foran meg ligger det en pakke smertestillende som jeg snart må begynne å ta, og jeg kan ikke konsumere mat eller drikke på de neste 2 timene (jeg valgte naturlig nok å ikke spise før tannlegebesøket, så jeg begynner så smått å bli litt sulten).
Hvorfor skrive om dette i Australia bloggen? Rett og slett fordi jeg ville ha et medium der jeg kan syte gjennom akkurat i dag. Jeg holdt munn forrige uke da jeg måtte ta tre vaksiner for mitt ukelange opphold i Peru, men denne gangen går det ikke... Jeg måtte uansett skrive NOE i August også.
Men ikke misforstå. Jeg innser at denne bloggens sinnamann-preg er sterkt, og man lett kan føle at jeg nå bare sitter i halvmørket og er sinna på alt og alle, men dette er langt ifra sannheten. Når jeg publiserer denne bloggen skal jeg sette meg ned med gitaren min. Jeg skal spille en god låt. Jeg skal kanskje se en episode Friends, og om en og en halv time, da jeg kan spise og drikke igjen, skal jeg ta en iskald cola. Så jeg skal nok klare å snu denne dagen rundt før eller senere!
*Tirsdag den 5. August ble jeg og Synnøve offesiellt et par.
tirsdag 8. juli 2008
Illevarslende fremtidprediksjoner
Igjen befinner jeg meg hjemme i Kongsvinger med lite nyttig å ta meg til, så jeg tenkte det ville være en god idè å gi en rask oppdatering til de tre av dere som faktisk leser denne bloggen.
Jeg våknet i natt av en underlig drøm
Det var som en stemme talte til meg
fjern som en underjordisk strøm
og jeg reiste meg opp: hva er det du vil meg?
- Du må ikke sove! Du må ikke sove!
Du må ikke tro du bare har drømt!
VELDIG dramatisk var det kanskje ikke, men den førnevnte drømmen fant sted på flyet til Sydney. Det befant seg nemlig en bombe på flyet. Terrorister som ikke hadde noen spesielle krav hadde sett sitt snitt til å kapre flyet men selve hovedproblemet (for MIN del) oppstod da vi måtte nødlande på et jorde i øst-Europa: Bøndene rundt oss snakket bare et språk som døde sammen med Sovjetunionen, og jeg klarte ikke å lokalisere passet mitt noen steder.
Selv har jeg studert psykologi dette halvåret, og jeg husker klart kapittelet om "drømmer og deres betydninger". Men hva skal man tolke ut av dette? Betyr det at jeg kommer til å glemme passet hjemme da vi skal reise om noen måneder? Betyr det at flyet kommer til å bli sprengt i luften? Eller betyr det ganske enkelt at når jeg lager meg kveldsmat er det dumt å bruke fordervet skinke siden dårlig fordøyelse lett går ut over nattesøvnen?
Vel. Uavhengig av tøvete mareritt ER det et par ting som har skjedd i det siste.
Vi har levert bookingformularer der vi har skrevet når vi foretrekker å reise fra A til B det neste året, og med en gang de er godkjente og vi har en klar flight-rute skal jeg legge den opp her. Vi har også gjort et par innkjøp som skal hjelpe på reisen:
- En dugelig sekk som jeg kan ha alt jeg har av klær, bøker og steinsamling i.
- En silkelakenpose (essensiellt en sovepose uten fòr så jeg ikke blir bakt levende under de australske sommernettene)
- Myggnetting som skal holde malariafyllte insekter på avstand.
- Et flott par nye langrennski tilfelle vi plutselig befinner oss forlatt i den snøfyllte fjellheimen.
OK jeg overdrev kanskje litt med de skiene... Men flere innkjøp skal det nok bli. For alt jeg vet kan det hende jeg ikke har kontanter igjen til å betale selve billetten når DEN regningen kommer... Men den tid den sorg!
Jeg våknet i natt av en underlig drøm
Det var som en stemme talte til meg
fjern som en underjordisk strøm
og jeg reiste meg opp: hva er det du vil meg?
- Du må ikke sove! Du må ikke sove!
Du må ikke tro du bare har drømt!
VELDIG dramatisk var det kanskje ikke, men den førnevnte drømmen fant sted på flyet til Sydney. Det befant seg nemlig en bombe på flyet. Terrorister som ikke hadde noen spesielle krav hadde sett sitt snitt til å kapre flyet men selve hovedproblemet (for MIN del) oppstod da vi måtte nødlande på et jorde i øst-Europa: Bøndene rundt oss snakket bare et språk som døde sammen med Sovjetunionen, og jeg klarte ikke å lokalisere passet mitt noen steder.
Selv har jeg studert psykologi dette halvåret, og jeg husker klart kapittelet om "drømmer og deres betydninger". Men hva skal man tolke ut av dette? Betyr det at jeg kommer til å glemme passet hjemme da vi skal reise om noen måneder? Betyr det at flyet kommer til å bli sprengt i luften? Eller betyr det ganske enkelt at når jeg lager meg kveldsmat er det dumt å bruke fordervet skinke siden dårlig fordøyelse lett går ut over nattesøvnen?
Vel. Uavhengig av tøvete mareritt ER det et par ting som har skjedd i det siste.
Vi har levert bookingformularer der vi har skrevet når vi foretrekker å reise fra A til B det neste året, og med en gang de er godkjente og vi har en klar flight-rute skal jeg legge den opp her. Vi har også gjort et par innkjøp som skal hjelpe på reisen:
- En dugelig sekk som jeg kan ha alt jeg har av klær, bøker og steinsamling i.
- En silkelakenpose (essensiellt en sovepose uten fòr så jeg ikke blir bakt levende under de australske sommernettene)
- Myggnetting som skal holde malariafyllte insekter på avstand.
- Et flott par nye langrennski tilfelle vi plutselig befinner oss forlatt i den snøfyllte fjellheimen.
OK jeg overdrev kanskje litt med de skiene... Men flere innkjøp skal det nok bli. For alt jeg vet kan det hende jeg ikke har kontanter igjen til å betale selve billetten når DEN regningen kommer... Men den tid den sorg!
søndag 22. juni 2008
Målet helliger middelet?
Jeg sitter i en møkkete liten leilighet i Bergen og ser ut på fantoft, mitt (heldigvis) midlertidige hjem. Klokka er åtte. Det er søndag kveld. I morgen har jeg endelig en fridag fra den fordømte jobben. I flere måneder nå har dagene mine gått med til å forklare pensjonister hvordan man kommer seg opp av en stol, mens eldre og bedrevitende pleiere har gått rundt og klaget på alt fra været (uansett om det er regn eller sol), til hvor lei de er av å bare ha "udugelige vikarer" på jobb. Jeg lurer fortsatt på om jeg i det hele tatt skal gidde å ta det personlig. Poenget er at jeg hadde slutta i jobben for evigheter sia hadde det ikke vært for at en viss Australia tur ligger å venter på meg. Og den krever penger. Masse penger. Hele turen er et eneste stor pengesugende monster som krever at jeg dag etter dag haler meg selv opp mot en jobb hvor det bare venter meg hodepine og snakk om været.
søndag 1. juni 2008
En varm sommerdag i Norge
Det er en stille søndag på Kongsvinger. Utenfor kan jeg høre biler passere, foreldre vandre i hagen, og et kjøleskap fullt med Cola durer trofast rett bak meg. Det er varmt.
Likevel har jeg skrudd på datamaskinen, TVen, gitarforsterkeren og det førnevnte kjøleskapet. All elektronikken rommet mitt forbruker akkurat nå er sikkert nok til å opplyse et lite U-land i en uke. Og alle maskinene gjør det enda varmere enn det allerede er utenfor.
Poenget er at jeg er ikke fremmed for intens varme. Og jeg snakker ikke om den "intense varmen" man etter sigende føler når man sitter ved siden av en person man er forelsket i, eller den "intense varmen" du opplever når foreldrene lar deg sitte igjen i bilen når de skal handle en juliettermiddag... Jeg snakker om den intensiteten som får svetten til å renne, munnen til å tørke ut, og huden til å be om en kvadratcentimeter skygge fra den nådeløse solen!
Alt i alt tror jeg at jeg skal overleve den Australske varmen med glans... Ivertfall så lenge jeg har en flaske Cola i hånden.
Det jeg vil frem til her er at sist fredag (30. Mai) meldte vi oss på X-Plores' "Latin America X-plorer" program. Tannhjulene har begynt å snurre, og om kort tid vil våre bank-kontoer bli tømt fortere enn salen under kinopremiæren av "Catwoman" i 2004*
(* for de som ikke har sett den, eller mot formodning syns den var bra, bare bytt ut navnet på filmen med en film du selv anser som "elendig" for at vitsen skal fungere)
Likevel har jeg skrudd på datamaskinen, TVen, gitarforsterkeren og det førnevnte kjøleskapet. All elektronikken rommet mitt forbruker akkurat nå er sikkert nok til å opplyse et lite U-land i en uke. Og alle maskinene gjør det enda varmere enn det allerede er utenfor.
Poenget er at jeg er ikke fremmed for intens varme. Og jeg snakker ikke om den "intense varmen" man etter sigende føler når man sitter ved siden av en person man er forelsket i, eller den "intense varmen" du opplever når foreldrene lar deg sitte igjen i bilen når de skal handle en juliettermiddag... Jeg snakker om den intensiteten som får svetten til å renne, munnen til å tørke ut, og huden til å be om en kvadratcentimeter skygge fra den nådeløse solen!
Alt i alt tror jeg at jeg skal overleve den Australske varmen med glans... Ivertfall så lenge jeg har en flaske Cola i hånden.
Det jeg vil frem til her er at sist fredag (30. Mai) meldte vi oss på X-Plores' "Latin America X-plorer" program. Tannhjulene har begynt å snurre, og om kort tid vil våre bank-kontoer bli tømt fortere enn salen under kinopremiæren av "Catwoman" i 2004*
(* for de som ikke har sett den, eller mot formodning syns den var bra, bare bytt ut navnet på filmen med en film du selv anser som "elendig" for at vitsen skal fungere)
torsdag 1. mai 2008
En beskjeden start
Dag 0
Sted Kongsvinger
Det er ikke stormannsgalskap jeg bedriver nå... Det er ikke en trang om å bli exponert over hele verden som en eventyrer, og det er ikke en overbevisning om at andre måtte sette pris på det jeg skriver... Like fullt sitter jeg her å skribler ned noen ord på denne bloggen.
Det er i dag 1. Mai 2008, og denne bloggen ble startet for 8 sekunder siden. Det er hovedsakelig gjort for å forberede en ganske stor forandring i livet mitt som jeg egentlig ikke kommer til å merke full effekt av før til høsten. Like fullt starter prosessen her og nå.
Om noen knappe måneder reiser jeg og Synnøve til Australia på jakt etter opplevelser. Vi skal se- og oppleve ting som vi så langt bare har fått hvis vi en lat sommerdag bladde frem til Discovery Channel på TV'n. Denne bloggen ble derfor påtenkt som en måte for oss å holde venner og kjente oppdatert på hva vi bruker dagene til. Forhåpentligvis skal jeg skrive litt hver uke om hva vi opplever, og er jeg i ekstra godt humør kan det tilogmed hende jeg legger med et bilde eller to også.
I min uendelige frekkhet valgte jeg også å aktivere en egen profil på Blogger til Synne, så hun kan skrive ned ting om hun ønsker det også, men på sikt regner jeg egentlig med at det er JEG som blir den største bidragsyteren her (no offence).
Men det er enda noen måneder frem i tid, så hvis jeg ikke finner det for godt å skrive noe om forberedelses-prosessen i mellomtiden, snakkes vi i August/September!
Sted Kongsvinger
Det er ikke stormannsgalskap jeg bedriver nå... Det er ikke en trang om å bli exponert over hele verden som en eventyrer, og det er ikke en overbevisning om at andre måtte sette pris på det jeg skriver... Like fullt sitter jeg her å skribler ned noen ord på denne bloggen.
Det er i dag 1. Mai 2008, og denne bloggen ble startet for 8 sekunder siden. Det er hovedsakelig gjort for å forberede en ganske stor forandring i livet mitt som jeg egentlig ikke kommer til å merke full effekt av før til høsten. Like fullt starter prosessen her og nå.
Om noen knappe måneder reiser jeg og Synnøve til Australia på jakt etter opplevelser. Vi skal se- og oppleve ting som vi så langt bare har fått hvis vi en lat sommerdag bladde frem til Discovery Channel på TV'n. Denne bloggen ble derfor påtenkt som en måte for oss å holde venner og kjente oppdatert på hva vi bruker dagene til. Forhåpentligvis skal jeg skrive litt hver uke om hva vi opplever, og er jeg i ekstra godt humør kan det tilogmed hende jeg legger med et bilde eller to også.
I min uendelige frekkhet valgte jeg også å aktivere en egen profil på Blogger til Synne, så hun kan skrive ned ting om hun ønsker det også, men på sikt regner jeg egentlig med at det er JEG som blir den største bidragsyteren her (no offence).
Men det er enda noen måneder frem i tid, så hvis jeg ikke finner det for godt å skrive noe om forberedelses-prosessen i mellomtiden, snakkes vi i August/September!
Abonner på:
Innlegg (Atom)