Avslappet Sydney i fyr og flammer

Her i Australia er det roligt. Ingen stresser her. Kanskje en og annen foretningsmann i en dress som haster av sted til jobb, men de finnes jo overalt… Men de fleste tar det med ro her i Sydney. Og det er kanskje derfor Koalaene finnes her, eller kanskje det er på grunn av koalaene at folk tar det så rolig. Koalaene er kule dyr nemlig. De sover 20 timer om dagen, og de timene de er våkne går ut på å spise eller finne et tre med noe spiselig i. De sitter i et tre så å si hele livet, og det er ingen ville dyr som vil spise dem, og heller ingen dyr de spiser. Måten de sier ifra om at nå plager du meg for mye er å vifte med ørene, mer gidder de ikke å gjøre. Kult dyr, eller hva!? Vi har faktisk klappa en koala, Christoffer og jeg. Den var veldig søt, men sov hele tiden da. For et herlig dyr!

Noe annet jeg liker ved Australia er jo at det aldri regner her, det er varmt og deilig hele tiden. SIES det ja. Helene (vår respektive medreisende), Christoffer og jeg prøvde å le av dette når vi stampet oss gjennom det iskalde regnet lørdag 6. September, med hver vår latterlig tunge sekk bundet fast til sekken på vei mot vårt neste hostell. Kartet vårt var gjennomvått, skoene våre var IKKE regntette og veien, vel den stemte ikke med det førnevnte kartet i det hele tatt. Men etter en times vandring rundt i regnet, da ryggene våre var så godt som ødelagt, fant vi da endelig fram, og aldri så deilig har det vært å legge seg i en seng….

De neste dagene gikk uten noen særlig katastrofer og mandag kveld så vi The Dark Knight på iMax. Wohooo! Det finnes ikke en overdrivelse om iMax. Det var helt utrolig, jeg fikk følelsen av å stå oppå noen av de bygningene sjøl. Jeg lente meg forover for å klare å se helt ned til bunnen av skjermen, men jeg blei nesten redd for å falle utfor. For en opplevelse. Den filmen kunne ikke blitt bedre.

Vi vandret hjemover med glis som sa ”vi elsker Sydney. Vi elsker Australia!” og sånn fortsatte det. Helt til i dag. I dag hendte det nemlig noe skummelt nede på kjøkkenet. Jeg, Helene og Chrish hadde avtalt å møtes nede på kjøkkenet kvart på fem for å lage middag. Vi lager hver vår (sære som vi er) men spiser sammen. Jeg skulle lage kjøttdeig-gryte. Så med et selvgodt glis helte jeg oppi oljen og satte opp gassen. Jada, for her har vi nemlig gasskomfyrer med flammer. Men jeg har jo greid det før også, jeg. Glad og uvitende om det som skulle til å hende, gikk jeg for å hente en ny kjele til å lage litt cous cous (”they didn’t add the second cous until 1978”! Friends referanse Red.anm.)
Men da jeg kom tilbake hadde den allerede påsatte kjelen begynt å ryke kraftig. Vel vitende om at jeg egentlig bør skru av platen og holde meg unna, bøyde jeg meg selvsagt OVER kjelen og stakk hodet mitt nysgjerrig oppi for å se hva det var som forårsaket røyken. Og der, helt plutselig skøyt det digre flammer opp og jeg hoppet flere meter bakover og hylte OJOJOJOJOJOJOJOJ! Som en annen sirene, mens Chrish og Helene snurret rundt og skvatt baklengs sjøl. Med hjelp av en framadkar som satt i stua og prøvde å spise en rolig middag, fikk vi slukket ilden. Det vil si Chrish fikk slukket den, JEG løp langt bakover og turte ikke gjøre noen ting før alt var over. Noen brannmann blir jeg aldri.