Belindas' House

Vi har nå fått vårt første møte med det Australske jobbmarkedet. Og det var et merkelig møte. Først så brukte vi en formiddag på å ringe rundt og legge igjen beskjeder på ulike telefonsvarere om at vi var et par fra cowboyskolen som gjerne ville få oss jobb.

Vi ble enige om at vi var villige til det meste, alt fra fruktplukking til bartendere, fra en dag til to måneder. Og endelig fikk vi da en jobb, sammen med to jenter fra skolen, Mary og Selina. Glade og spendte stilte vi oss opp søndag formiddag og ventet på å bli hentet av James, mannen i den lille familien vi skulle bo hos de nærmeste ukene.
Etter 1 ½ time kom vi da endelig fram, og første inntrykket var at vi hadde snublet inn i en god drøm. Vi fikk egne rom inne i huset og eget bad, familien hadde sitt eget. Det var to veldig søte små unger der, Farren og Chelsea. Moren i huset, Belinda, tok oss godt i mot og spurte om vi ville ha noe mat. Ettersom vi var ganske mette alle 4, ble vi heller enige om å gå en tur for å se eiendommen. Den var kjempestor, og som alle andre gårder jeg har sett her, fikk denne også de største gårdene i Norge til å virke latterlig små.
Vi brukte dagen på å utforske stedet, og sitte i sofaen med en kopp te, spise middag og bli kjent med familien. 60 dollar dagen skulle vi få, kost og losji var inkludert, en gang i uka reiste Belinda for å handle og hvis vi hadde noen ønsker om godteri eller mat kunne hun kjøpe det da. Til helgen skulle hun spandere en natt på hostellet i byen så vi kunne få en pause fra arbeidet før neste uke begynte. Hver arbeidsdag varte fra 8-5, med to lange pauser i mellom, hvor vi fikk mat, drikke og chips. Hadde vi lyst på mat mellom måltidene, var det bare å gå å ta, så lenge vi spurte. Vi kunne til og med få cola til hver middag! Alt virket bare bra, og vi la oss med store forhåpninger til uka som kom.

Men moralen i denne bloggen kommer her: Aldri døm på førsteinntrykket. Enten det er godt eller vondt. Aldri.

For ikke bare var arbeidet vi gjorde dagen lang (plukke opp pinner) vanvittig kjedelig og midt i solsteiken, ungene var noen av de mest bortskjemte jeg har vært borti og James og Belinda hadde et totalt dysfunksjonelt ekteskap, noe som gjorde at det var stadig krangler og dårlig humør der. De timene på kvelden vi hadde fri, fungerte vi som kokker, oppvaskere, hushjelper, barnevakt og telefonsvarere. James var borte fra 8 om morran til 10 på kvelden, og flere av kveldene vi var der, dumpet Belinda ungene og hele ansvaret på huset i fanget vårt og dro ut for å gjøre et eller annet viktig. Dessuten jobbet vi ikke til 5. Vi jobbet til vi etter Belindas mening var ferdige for dagen.

Solbrendte, støle, slitne og totalt oversprøyta av skitt stabbet vi oss derfor inn rundt solnedgang hver eneste kveld, snublet oss inn i dusjen og brukte den lille energien vi hadde på å passe unger, lage mat og vaske opp. Trøsten var at vi hadde hverandre, og at alle 4 var akkurat like slitne.

Den siste kvelden vi var der kom James full hjem etter en tur på puben, og 1 ½ times kjøring. Og det var visst ikke første gang hadde hadde fyllekjørt…. Det siste jeg husker før jeg sovnet var et smell med en stekepanne, sinte stemmer og min egen tanke i hodet: ”jeg skal vekk herifra i morra”.

5 dager holdt vi ut. 5 vanvittig lange og slitsomme dager. Hvorfor vi holdt ut så lenge? Vi trengte penger.