Tommy og Tigern- barnslig morro

Den første tegneserien jeg oppdaget var Bamse – verdens sterkeste bjørn. Som det mønsterbarnet jeg var, elsket jeg jo den gode moralen og de sterke vennskapsbåndene serien malte et bilde av.

Men en dag dumpet det nye bladet fra bokklubben ned i postkassen min og fortalte om en samlerserie av Tommy og Tigeren. Jeg hadde lest et par striper i VG, og var ikke veldig fan, men siden min største hobby var å samle på ALT som kunne samles på (5 vitner aka foreldre og søsken kan bekrefte dette), bestemte jeg meg for å samle sammen alle 9 bøkene.

Da boka endelig var framme på postkontoret hentet jeg den uten stor iver og åpnet den med en nokså skeptisk mine. Men jeg ble hekta. Jeg ble besatt. Fantes det virkelig noe bedre enn tommy og tigern? Var det en bedre forfatter en Bill Watterson der ute? Det var som en helt ny verden åpnet seg for meg. Hvorfor hadde jeg kastet bort så mange år med å gjøre hva læreren sa og sitte stille i en penkjole i selskaper når tommy hadde det 1000 ganger morsommere med å være en drittunge av dimensjoner? Hvordan kunne jeg ha brukt penger på Bamse, når en tegneserie som tommy og tigern fantes der ute?

Snurt for en barndom jeg aldri hadde, leste jeg tommy og tigern dag og natt, og jeg tror jeg har lest alle striper i de 7 bøkene jeg har i dag minst 500 ganger hver. Seriøst for en herlig humor det er. For en herlig absurd verden han lever i. Bakpå den første boka står det et par visdomsord av de sjeldne: ”Det viktigste her i livet er å aldri gi slipp på barnet inne i deg.”

Noen ganger er det bare fantastisk morro å gi slipp på alle hemninger og være et barn igjen. 110%. Så når anledningen bydde seg for noen dager siden grep jeg den med iver og lyst. Vi var på middag hos noen venner, (Hamish og Jen) og da tallerknene var stablet fint ute på kjøkkenet spurte de oss om vi likte lego. Lego? Sa jeg litt overrasket. Jo, jeg er veldig glad i lego!

Og til vår forbløffelse gikk de inn på TV-stua og kom ut igjen med bokser på bokser med Lego. Med stor henrykkelse kastet vi oss over klossene og begynte å bygge. Jeg valgte et rimelig komplisert hus med grill og tak man kunne ta av, og vi satt i tre timer og bygde. På slutten var både jeg og Jen så overtrøtte at vi lo av ALT og taket raste minst 3 ganger mens vi febrilsk prøvde å få klossene på riktig sted. I mellomtiden satt Chrish og satte sammen flagg til omtrent hvert eneste land som eksisterer her i verden og viste oss med en digert stolt glis hvert og et han klarte å få til.


Til slutt ble da huset satt sammen, og jeg må si at alt det harde arbeidet var virkelig hvert det. Stolte over vårt kompliserte og veldig stilige resultat, vi dro ut og kjøpte iskrem (sorbet til meg) som premie. Vi glemte helt klokka mens smaken av vannmelon, blodappelsin og pasjonsfrukt smeltet på tungen, og jeg tror det er lenge siden noen av oss har følt oss mer som unger. Og til alle som har glemt hvordan det føles: Det er herlig. Det er som en liten del av deg endelig slipper fri, den delen som kan gledes av det minste, og som aldri føler stress og ansvar. Lego er litt som Tommy og Tigern: Morsomt, barnslig og man blir aldri lei. Man kan sitte i timesvis og være i sin egen verden, der alt bare dreier seg om å finne de riktige klossene eller pønske ut nye måter å plage marianne på. Virkeligheten rundt deg blir utydelig og alt som betyr noe er det som ligger rett foran deg på bordet.

I dag overbeviste jeg kona til sjefen min om å kjøpe seg et lego hus. Hun ble overivrig begeistra for ideen.