En uke i outbacken

En vei. En asfaltert vei. Finnes de virkelig fortsatt?? Et hus! Mange hus! Butikker! Det utrolige synet slo oss som fra en annen verden i det den skranglete minibussen humpet av sted på vei ut mot sivilisasjonen. De siste dagene har vi nemlig tilbragt på en gård langt borte fra alle velstelte mennesker, sovet i en låve, dusjet maks 3 minutter om gangen i et vann mer humørsykt enn en høygravid dame og brukt dagene på ting som å gjete sauer, kaste lasso og snakke med hester. Jada, vi har vært på cowboyskolen. Og det var en cowboyskole. På alle måter. Vi fikk et godt innblikk i hverdagen til en moderne cowboy, og det skal jeg si dere, det er ikke for sveklinger og pyser. Det er hardt og det er brutalt og du lager maten fra bunnen. HELT fra bunnen. Helt fra da maten fortsatt løp rundt i ull og sa bæ.

Lørdag 20. September kom jeg og Christoffer kjørende med buss til en liten landsby kaldt Tamworth. Det er et lite sted der tiden har stått stille en stund, og folk er fornøyde med å være litt utenfor alfarsvei. Jo da, det er butikker og biler der, men cowboystilen henger i lufta og ingen ser ut til å ha dårlig tid.

Klokken 20.00 Lørdag kveld kom altså to glade backpackere til denne landsbyen klare til å ta fatt på cowboylivet. Vi ble hentet av Carol, en hyggelig dame som driver hele hostellet her nær sagt aleine. Vel framme sjekket vi inn på noe som så ut som et hus med stor hage som hadde blitt utvidet i alle mulige retninger og her og der tilfeldig plasserte bad og vaskeri.
Søndag var en avslappende dag fram til klokka 5, da en del av de andre deltagerne endelig så ut til å ha somlet seg fram hit. Det var en haug hollendere og to tyskere, så språkmessig kommuniserte vi ikke så bra, men vi fikk da dratt én ut av mengden, frk. Hedy fra nederland, som vi tuslet bort til en fastfood sjappe og brukte kvelden til å bli kjent med.

Mandag morgen var vi alle våkne og ferdig pakket da vi ble hentet klokka 9 av Tim, den stolte eier av gården vi skulle tilbringe de neste dagene på. Han var utstyrt med cowboyhatt, rutete skjorte, jeans, skikkelig møkkete fingre, og en Australsk aksent det var umulig å forstå. Vi plasserte bagene våre i tilhengeren og satte oss forsiktig inn i en minibuss som så ut til å falle sammen hvert øyeblikk og kjørte av gårde til en ”second-hand store” (fretex i norge) hvor vi kjøpte klær som skulle farges av hestemøkk, saueblod og støv de neste dagene.

Etter en snartur innom liquer land satte vi kursen mot skolen. Det gikk i bratte oppoverbakker og nedoverbakker jeg tror kan kvalifiseres som stup, men etter en time eller to var vi endelig framme. Synet var utrolig! Et lite hus, en diger låve, en liten stall og svære, gresskledde fjellsider hvor sauer, okser og hester gikk om hverandre. Det var vanvittig stort og vi skjønte endelig hvor alle idylliske postkort-bilder kommer fra.


Så var det rett inn i låven som viste seg å være mer enn sovesal med kjøkken og bad enn et sted der kuene bor og høyet oppbevares, og vi kastet oss over de første og beste sengene vi fant. Etter et kjapt skift (vi hadde for lengst glemt at gutter og jenter ”ikke skal se hverandre i undertøy”), gikk vi ut og satte oss rundt bålet. Der kom tidligere cowboyskole medlemmer som hadde blitt igjen som ansatte bort med et glis om munnen og en kopp te i hånda, og hver sin engelske aksent. Vi hadde en introduksjonsrunde, hvor vi fikk vite at det befant seg tre svensker blant deltagerne og to dansker blant de ansatte og at vi aldri kom til å snakke norsk med dem, for det var kun lov med det engelske språk, uansett hvem du snakket med. Dette for å gi gruppa en bedre samhørighet. De aller fleste utenom to jenter fra færøyene så ut til å mestre dette ganske bra, og jeg fant ut at jeg slett ikke er så dårlig med engelsken som jeg trodde!

Etter introduksjonsrunden satte vi i gang. Siden vi hadde 5 dager på oss og folk som ikke visste hvordan en hest så ut skulle være i stand til å gallopere i slutten av uka, hadde vi ikke mye tid å kaste bort, så vi gikk rett opp til hestene. Der ble vi vist på en snill, liten hest kalt Tiny hvordan man børster og tar av og på salen, og så fikk vi utdelt hester etter størrelse og erfaring. Tim sa at den som fikk Tiny var veldig heldig, for hun var den snilleste de hadde. Og hvem fikk Tiny? Jo da, det var nok undertegnede. Jess!


Vel oppe på hesteryggen satte vi av gårde, og Tiny var som sagt veldig snill, men vanvittig treig. Det morsomme var at den eneste treigere var gode gamle Billy som nettopp min kjære Chrish var så heldig å få tildelt. Så den mest interne spøken blant gruppa den uka blei selvfølgelig paret som aldri rakk de små pausene fordi hestene var altfor seine. Vi kunne bare si ”good old Billy” eller ”My dear Tiny” og alle brast ut i latterkrampe.

De neste dagene gikk vi gjennom alt som har med cowboylivet å gjøre: Vi red lange turer, lærte å kaste lasso, gjete, fange og kastrere sauer, bruke pisk, sko hester, gjete kuer og kalver, kommunisere med hester, trene opp hunder og slakte og skjære opp en sau som endte som middagsmat onsdag kveld. Vi malte gjerder, bar tømmerstokker, dro opp svære busker med rota, badet med hestene og så ville kenguruer i fjellene.

Hver dag ble vi vekt 06.30, og alle måtte være klare til å gå opp til hestene 07.30. Vi holdt på i ett kjør til klokka 6-7 om kvelden og la oss mellom 9 og 10. Måltidene var klokka 06.30, 13.30 og 19.00, og all varm mat ble tilbredt over bålet. Mobildekning og internett virket som en fjern fortid mens vi stabbet oss gjennom gjørme og støv, øsene regn og steikende sol. Det er faktisk helt utrolig hvor mye du kan oppleve på en uke, og hvor godt du sover om du bare sliter deg nok ut.
Om jeg skal plukke ut en dag må det bli torsdag. Det var en nydelig solskinnsdag hvor vi red 2 ½ time oppover i fjellene (vi gikk aldri utenfor Tims eiendom, så det sier litt om hvor vanvittig diger den var), delte oss inn i 4 grupper som gikk til hver sin kant på jakt etter kuer og kalver vi skulle gjete inn i en innhenging. Vel framme og alle kyrene trygt innesperret. Satte vi oss til lunch før vi begynte med lasso konkurranse og kalf-wrestling. Jeg kom bare til andre runde i lasso konkurranse, men Chrish kom seg helt til finalen, som gikk ut på å fange en kalv som løp rundt i innhengingen. Ingen klarte det, så det ble ingen vinnere…

Kalf-wrestlingen var vanvittig vanskelig, men jeg og Chrish klarte til slutt å få vår i bakken, selv om jeg ble slengt i bakken første runde der jeg tviholdt i halen til en løpsk kalv. Det må ha vært litt av et syn.


Alt i alt har det vært en fantastisk uke, og alle de andre 17 deltagerne var lette og trivelig å snakke med. Jeg er nå en offisielt utdannet cowgirl, og jeg gleder meg til å begynne på den nye jobben i morgen der jeg, Chrish og to jenter fra skolen, Selena og Marie skal jobbe sammen i en fortsatt ubestemt periode.
Jeg vil bare bruke en klisjé setning som for øvrig også er tittelen på en veldig bra film, men det er den eneste måten å beskrive hvordan jeg har det nå: Livet er herlig!

Et godt stykke arbeid

Sannhetens øyeblikk er kommet…
Det er på tide med en innrømmelse…

I flere måneder er det blitt fortalt at vi skal reise til Australia.
Se verden!
Nyte livet!

Dere tror at vi nå er i Sydney, og har vært der i over to uker. Her er også det fotografiske ”beviset”:


Men jeg klarer ikke å gjennomføre det….

Sannheten er at vi er ikke i Sydney. Vi er ikke engang i Australia. Denne bloggen skal ikke skryte av hvor bereiste og eventyrlystne vi er, men heller hvor fingernemme vi er..

For vi er EGENTLIG ved et lite kjern på Finnskogen, og har brukt de siste to ukene på å konstruere denne modellen av det berømte operahuset i skalaen 1:1.


Det var veldig omfattende arbeid, men vi ble ferdige – drevet av ønsket om å lure alle venner og kjente…. Og nå har jeg spolert alt…

Jeg antar at det jeg egentlig vil frem til her, er at hvis noen er på jakt etter to dyktige og arbeidsinnstilte snekkere/murere/flisleggere som snakker bedre norsk enn de polakkene som flyter over grensa hver sommer, er det bare å ringe 92484810 og spørre etter Chrish!

Vi tar imot alle oppdrag, så lenge lønna er god nok!



P.S. Jeg har nå såvidt startet å legge til bilder til vårt eget online-bildegalleri der dere kan se flere bilder enn vi legger ut på denne bloggen... Det er bare 3 bilder der akkurat nå, men det kommer flere når jeg finner et sted med gratis internett, så jeg kan legge dem ut... Det tar tid, så internetttiden vår blir fort brukt opp hvis jeg skal legge dem ut fra hostellet... Adressen er ivertfall: http://chrish.fixer.no/

Avslappet Sydney i fyr og flammer

Her i Australia er det roligt. Ingen stresser her. Kanskje en og annen foretningsmann i en dress som haster av sted til jobb, men de finnes jo overalt… Men de fleste tar det med ro her i Sydney. Og det er kanskje derfor Koalaene finnes her, eller kanskje det er på grunn av koalaene at folk tar det så rolig. Koalaene er kule dyr nemlig. De sover 20 timer om dagen, og de timene de er våkne går ut på å spise eller finne et tre med noe spiselig i. De sitter i et tre så å si hele livet, og det er ingen ville dyr som vil spise dem, og heller ingen dyr de spiser. Måten de sier ifra om at nå plager du meg for mye er å vifte med ørene, mer gidder de ikke å gjøre. Kult dyr, eller hva!? Vi har faktisk klappa en koala, Christoffer og jeg. Den var veldig søt, men sov hele tiden da. For et herlig dyr!

Noe annet jeg liker ved Australia er jo at det aldri regner her, det er varmt og deilig hele tiden. SIES det ja. Helene (vår respektive medreisende), Christoffer og jeg prøvde å le av dette når vi stampet oss gjennom det iskalde regnet lørdag 6. September, med hver vår latterlig tunge sekk bundet fast til sekken på vei mot vårt neste hostell. Kartet vårt var gjennomvått, skoene våre var IKKE regntette og veien, vel den stemte ikke med det førnevnte kartet i det hele tatt. Men etter en times vandring rundt i regnet, da ryggene våre var så godt som ødelagt, fant vi da endelig fram, og aldri så deilig har det vært å legge seg i en seng….

De neste dagene gikk uten noen særlig katastrofer og mandag kveld så vi The Dark Knight på iMax. Wohooo! Det finnes ikke en overdrivelse om iMax. Det var helt utrolig, jeg fikk følelsen av å stå oppå noen av de bygningene sjøl. Jeg lente meg forover for å klare å se helt ned til bunnen av skjermen, men jeg blei nesten redd for å falle utfor. For en opplevelse. Den filmen kunne ikke blitt bedre.

Vi vandret hjemover med glis som sa ”vi elsker Sydney. Vi elsker Australia!” og sånn fortsatte det. Helt til i dag. I dag hendte det nemlig noe skummelt nede på kjøkkenet. Jeg, Helene og Chrish hadde avtalt å møtes nede på kjøkkenet kvart på fem for å lage middag. Vi lager hver vår (sære som vi er) men spiser sammen. Jeg skulle lage kjøttdeig-gryte. Så med et selvgodt glis helte jeg oppi oljen og satte opp gassen. Jada, for her har vi nemlig gasskomfyrer med flammer. Men jeg har jo greid det før også, jeg. Glad og uvitende om det som skulle til å hende, gikk jeg for å hente en ny kjele til å lage litt cous cous (”they didn’t add the second cous until 1978”! Friends referanse Red.anm.)
Men da jeg kom tilbake hadde den allerede påsatte kjelen begynt å ryke kraftig. Vel vitende om at jeg egentlig bør skru av platen og holde meg unna, bøyde jeg meg selvsagt OVER kjelen og stakk hodet mitt nysgjerrig oppi for å se hva det var som forårsaket røyken. Og der, helt plutselig skøyt det digre flammer opp og jeg hoppet flere meter bakover og hylte OJOJOJOJOJOJOJOJ! Som en annen sirene, mens Chrish og Helene snurret rundt og skvatt baklengs sjøl. Med hjelp av en framadkar som satt i stua og prøvde å spise en rolig middag, fikk vi slukket ilden. Det vil si Chrish fikk slukket den, JEG løp langt bakover og turte ikke gjøre noen ting før alt var over. Noen brannmann blir jeg aldri.

Australias villmark

Nei, jeg har enda ikke vært i den virkelige Australske villmarken, vi tenkte nemlig å starte med den trygge måten: I går var vi innom akvariet, og i dag tok vi en tur til villmarksparken. Noe av det mest fascinerende med Australia er dyrelivet her. Det er faktisk så mange ulike og spennende arter her at selv om både akvariet og villmarksparken var fylt til randen av de merkeligste skapninger, var ikke et eneste eksemplar utenlandsk. Alle lever vilt i Australia, faktisk lever mange av dem BARE i Australia!

Og når en kommer slike steder, gjør man seg ofte opp noen tanker om dyrene man ser, og jeg selv plukket ut et par favoritter. I akvariet ble jeg god venn med kattefisken, eller ”Catfish” da. Det finnes mange arter av den, men den typen jeg møtte, ferskvannstypen, var en veldig sympatisk fyr, som av meg fikk navnet Ernie. Han svømte ganske så raskt rundt i vannet, men da han så at jeg nærmet meg med kameraet, stoppet han halvveis over en trestokk og ble stående (ja, han sto, det er jeg helt sikker på!) og se undrende mot meg under hele fotoseansen. Og bra var det, for jeg er elendig til å ta bra bilder gjennom en glassrute…


Det første som slo meg da jeg så ham, var at han så ut som en mutant- torsk, med skjegg utover det hele. Men det viste seg at dette var værhår, som på kattefisken blir kaldt ”barbels”. Siden jeg elsker katter, var jo dette absolutt et bra førsteinntrykk.

Men det finnes flere grunner til at kattefisken er en sympatisk fisk. For det første eter den småfisk og snegler, ergo ikke farlig for meg. Veldig bra. Dessuten, er det hunnen som legger eggene, men hannen som passer på de, sånn at de samarbeider om jobben og ikke alt er overlatt til jentene sånn som naturen har løst det for oss. Og dessuten så har den jo et veldig sympatisk utseende. Nei, jeg og Ernie ble stort sett gode venner, og han svømte ved siden av meg så øangt den klarte når jeg gikk videre.

Men selv om jeg likte Ernie godt, må jeg jo innrømme at jeg ikke hadde hørt om arten hans før, og derfor var vel interessen litt spontan. Men da vi kom inn i villmarksparken i dag fikk jeg se det krypet som mer enn noe annet har fascinert meg mest så lenge jeg kan huske: Slanger. Jeg er dypt fascinert av slanger. Jeg har aldri hatt plakater eller bilder av slanger, mest fordi jeg alltid har fått inntrykk av at jenter SKAL være redde for slanger. Men det har jeg aldri vært. Jeg synes de er vakre skapninger med utrolige egenskaper, som alt det digre de klarer å få i seg.

Og ja, jeg veit at mange slanger er giftige. Men vet du hva? Veldig få slanger er farlige. Sånn er det bare. De er såpass sympatiske at hvis du lar dem være i fred, så lar de deg som oftest være i fred. Slanger er ikke farlige, de er bare sjenerte kryp med veldig gode forsvarsmekanismer. De har bare fått et dårlig rykte på seg. Slik som haier.

Veit du hvor mange mennesker som blir drept hvert år av haier? 40. Veit du hvor mange mennesker som hvert år blir drept av en kokosnøtt som faller ned fra et tre? Over 200. Jo da, det er helt sant. Men har det noensinne blitt lagd en skrekkfilm som heter "kokosnøttsommer" kanskje? Det har sikkert blitt prøvd, men vi er rett og slett ikke redde nok.

Men tilbake til slanger. I dag fikk jeg endelig klappe en slange. Gyldenbrun var skinnet, og nydelig, det var den. Jeg fikk dessverre ikke lov til å holde den, men jeg klarte omtrent ikke å rive øynene vekk likevel. Jeg skal nok innrømme at jeg hadde blitt litt redd om jeg hadde møtt på en slange ute i villmarken og jeg ikke visste om den var giftig eller ei, men da må jeg poengtere, jeg hadde ikke vært redd for at den skulle angripe, jeg hadde vært redd for å skremme den til å angripe. Og det er en veldig viktig forskjell.

De første steg

”Hva er det de driver med?”, tenker du sikkert nå. ”De har vært i Australia i flere DAGER, men fortsatt har de ikke tatt kontakt for å svare på det spørsmålet de VET at jeg sitter med!”
Svaret du lengter etter skal du få nå:

Ja! Cola ER godt her også.

Ikke lenge etter at jeg fikk føttene plantet på Australsk jord var det en flaske cola i hendene mine. Hjerterytmen roet seg, nervøsiteten sank, og en følelse av behag veltet seg over kroppen.. Cola er cola ”her nede” også!

Det første vi måtte gjøre etter det, var å forsere tollen. En mann med veldig få sympatiske trekk kontrollerte passet mitt lenge og vel før han spurte om dette var første gang jeg var i Australia på arbeidsvisumet mitt. Jeg svarte rolig ja, og han gav meg passet tilbake med et uttrykk av særs likegyldighet. Jeg hadde klart det. Australia var for mine føtter, og jeg kunne bare ikke vente med å komme meg ut av flyterminalen og ut i arbeid. På bussen til hostelet vårt var det flere kvartaler som var meget slitte… Maling flasset av, murveggene var dels nedrevet osv. I min daværende sinnstilstand var det eneste riktige for meg å hoppe ut av bussen og gripe en slegge slik at jeg kunne hjelpe til med nedrivingsarbeidet.

Likevel lærte jeg i ung alder å aldri gjøre noe uten å få betalt for det, så jeg holdt meg i bussen.

Mitt førsteinntrykk av den Australske befolkningen er klart; jeg stoler faenmeg ikke på en eneste av dem. Alle som er så naturlig blide, positive og sosiale har ALLTID noe å skjule, og min teori er at samtlige Australiere er kun ute etter å gi meg en falsk følelse av trygghet før de griper sekken min og beiner nedover gata. De fleste vet jo at Australia var en gang i tiden et eneste stort teppe som britene feide sine kriminelle under for å få de ut av øye og sinn.

Men de ER hyggelige – det skal sies.