Neida, dette er ikke en blogg om hvor mange Coka Cola jeg har konsumert her nede, heller ikke hvor mange mil vi har reist. 506 er antall feil jeg og Helene (tidligere nevnt i avslappet Sydney i fyr og flamme) klarte å få en maskin til å gjøre på en natt. Nærmere sagt 8 timer.
Vi jobbet en stund nemlig nattskift på Chippendale Printing, en papirfabrikk der arbeidet er skremmende likt det jeg slo i hjel 6 uker med i Brisbane på ”the Bindery”.
Etter flere uker med et par slappe forsøk på å finne oss en jobb på egenhånd, kom det en telefon fra Work and Travel-kontoret om at de endelig hadde funnet en stilling til oss. Chippendale Printing trengte nattevakter og dagvakter, så jeg og Helene, som de natteravnene vi er, fant ut at 8 timer nattskift var tingen for oss. Chrish derimot, synes han tilbringer natten best sovende, og hver morgen møtes vi klokken 6, da skal vi hjem og sove, mens Chrish skal starter skiftet sitt. He he.
De første tre nettene gikk bra, med nytt jobbtilbud hver morgen. Men fjerde natten, natt til fredag 3. April, skulle vi ved et monstrum av en maskin som setter sammen store ark til et lite hefte om hvordan spare strøm. Denne maskinen hadde aldri hatt problemer eller feil, og alt skulle gå helt greit. Men utover de små nattetimer ble det stadig oftere at røde lys skinte, skumle lyder oppsto, og maskinen stoppet. Enda det ikke alltid var vår feil, mistenkte jeg sterkt min etter hvert voksende evne til å ødelegge ting, for å ha skylden. Jeg har nemlig tidligere på mystisk vis ødelagt ganske mye rart, bl.a. 3 mobiler (på 2 måneder), en vindusrute og et tastatur. Ikke vet jeg hvordan dette skjer, men ting som vanligvis fungerer helt perfekt har det med å gå dukken i min nærhet.
Og denne maskinen var intet unntak. Da klokka nærma seg 5, kom sjefen for maskinen, Wayne (aka Mr. Bean, et kallenavn vi gav ham i stillhet etter hans sjarmerende likhet med Herr Atkinson) og meddelte at feil maskinen hadde hatt denne natt, nærmet seg 450. Heldigvis er Mr. Bean av den humoristiske typen, og jeg har fortsatt ikke sett han uten et smil om munnen. ”You aimin’ at 500 are yeh?” lo han og ristet litt på hodet. Maskinen telte nemlig antall feil som ble gjort, og innen dagvaktene snubla seg inn på fabrikken, meddelte han med store gratulasjoner at vi hadde nådd målet: 506 feil var gjort.
Sjefen for fabrikken, derimot, var ikke like fornøyd og vi har siden ikke hørt noe fra Chippendale Printing…
tirsdag 7. april 2009
I den syvende himmel
Darwin. Alle som så filmen Australia hvor en overplastigurisert Nicole Kidman og bare-kjekk-med-cowboyhatt Hugh Jackman prøvde desperat å bekjempe rasisme, krig og ku-stjelere, vet hvordan denne byen ble bombet sønder og sammen av japanerne under annen verdenskrig. Men det var faktisk ikke den eneste gangen Darwin har blitt ødelagt, for innbyggerne hadde bare så vidt rukket å bygge byen opp igjen da den 25. Desember 1974 igjen ble lagt i grus. Denne gangen var det syklonen Tracy som suste gjennom byen og drepte 71 personer og ødela over 70% av byen.
Men hit kom vi altså, Lørdag 7. Februar 2009 landet to glade backpackere på flyplassen i Darwin, og slang seg på den første skyttelbussen til hostellet. Dagen etter dro vi på en opplevelsestur av de sjeldne. Adventure Tours Australia gav oss nemlig muligheten til å oppleve alt fra reinskog til ørken, ødemark til storbyliv. Og alt på bare 9 dager.
Så vi startet glade og fulle av forventinger utenfor Darwin YHA klokken 6 om morgenen 8. Februar og så med skråblikk bortover på alle de andre merkelige folkene. Det var gamle og unge. Skjeve øyne, rette øyne, brune øyne, grumse øyne (mine) og alle var like opptatt av å late som om de kjedet vettet av seg, mens det de egentlig gjorde, var å finne ut hvem som var venner, hvem som var fiender, og hvem som ikke helt visste hva de gjorde der. Guiden vår Rick, kom stilfullt nok et kvarter for seint og slang hastig sekkene på traileren før han dyttet oss inn.
Med alle 12 samlet i den romslige bussen, begynte turen. Vi gikk barbeint innover i reinskogen, gjennom bekker og gamle Auberginer – huler, badet i kulper med fossefall, seilte på elver og så ville krokodiller (en var så nærme at jeg kunne klappe den, eller, hadde fysisk avstand til det, hadde jeg faktisk tatt på den, ville det nok vært det siste jeg så av den armen). Vi gikk over skrantne bruer som så ut til å ville bryte sammen hvert øyeblikk, så kenguruer og dingoer og spiste kengurukjøtt (smaker forresten som dårlig biff).
Etter tre dager sa vi farvel til Rick og 5 stykker fra gruppa, samtidig som vi hilste på Jordan, som skulle vise seg å være den morsomste guiden vi har hatt, og 5 nykommere. Turen gikk fra Darwin til Alice Springs, og vi kjørte i gjennomsnitt 7 timer hver dag. Det var en lang roadtrip med mye natur å se på, og landskapet forandret seg som i saktefilm, fra reinskog til forlatt ødemark. Vi stoppet ved campingsteder der skorpioner og giftige edderkopper var flittige gjester, og toalettene om kvelden alltid hadde en 20-40 innsekter oppi toaletter og i vaskene, mens salamandere stadig kravlet rundt på dørene.
Men om dagen så vi outbacken i all sin prakt, møtte på de morsomste mennesker, og særeste steder, bl.a. ”daily water pub” hvor dekorasjonen var brukte BH-er og ID-kort. Vi samlet ved til bålet om dagen og sov i telt om natta, mens outbackens alle skremmende lyder lød i øst og vest. En av kveldene prøvde vi å spise en kenguruhale, men da Jordan satte på ”skippi” som bakgrunnsmelodi, følte mange av oss at det virket litt for makabert. Men jeg prøvde å smake, og det tok et par fulle cola-flasker og en grundig omgang med tannbørsten, før jeg fikk den grusomme smaken ut av munnen. Den mentale følelsen av å ha spist en hale derimot, tok mye lenger tid å få ut av systemet.
Men vi fortsatte med å løse umulige gåter som Jordan og en viss Stefan slang over mikrofonen i tide og utide, og sang allsang mens vi så ødemarken sakte forandre seg til rød ørken.
Så, endelig, etter tre dager så vi det store skiltet: ”Welcome To Alice Springs”. Johoo! Lød det gjennom bussen, men gledesropet var en anelses sårt, med visshet om at vi nå ikke lenger kunne kose oss med roadtrip og godis, og det faktum at vi måtte si farvel til Jordan.
Men gråten varte ikke lenge, for vår nye guide, Ginny, var så gøy at hun gav oss lov til å skrive på rutene i bussen! Med tusjer i alle regnbuens farger tegnet vi små kunstverk sammen med navnene våres på ruta. Nå var det endelig tid for Christoffers reisemål: Ayers Rock.
Verdens største stein, midt i den røde ørkenen reiser den seg opp, 340 meter høy står den der og skinner i solsteiken. 45+ var gradene målt i celcius og fluene elsket oss langt mer enn vi likte dem. Heldigvis hadde jeg og Chrish fått tak i noen snedige fluehatter som ikke bare holdt fluene unna, men fikk oss til å se riktig så trendy ut. I hvert fall ute i Aborginernes land.
Vi fikk også se Kata Tjuta og Kings Canyon og lært mye om Aborginernes kultur. Det er en fryktlig blodig historie, og fram til 1960 var det ingen lov mot å skyte disse ”dyrene” og et ”faktum” at Aborginske mødre glemte ungene sine etter en måned fra hverandre. (!)
Vi gikk 3-4 timer hver dag, med digre skilt overalt om at ”heath kills” og vannflasker vi klamra oss til som om det var vår eneste redning mot den nådeløse ørkenen. Det var en spennende og veldig bra tur, men da tre dager med vandring i støvet var over, var vi slitne, og veldig glade ved synet av en skikkelig dusj og en ordentlig seng. De to andre nettene hadde vi sovet under åpen himmel, og selv om det var en fantastisk opplevelse å se opp til stjernespekket himmel, var vi likevel litt glade for å være i sivilisasjonen igjen.
Jeg tror outbacken er et magisk sted med mulighet for mange flotte opplevelser, men hvis jeg først skal leve litt primitivt, trives jeg bedre foran peisen med et teppe tulla rundt meg, kakao i hendene, radioen på Torbjørn Egners gamle fortellinger, mens snøen daler ned utenfor vinduene på familiehytta Kriklebu.
Men hit kom vi altså, Lørdag 7. Februar 2009 landet to glade backpackere på flyplassen i Darwin, og slang seg på den første skyttelbussen til hostellet. Dagen etter dro vi på en opplevelsestur av de sjeldne. Adventure Tours Australia gav oss nemlig muligheten til å oppleve alt fra reinskog til ørken, ødemark til storbyliv. Og alt på bare 9 dager.
Så vi startet glade og fulle av forventinger utenfor Darwin YHA klokken 6 om morgenen 8. Februar og så med skråblikk bortover på alle de andre merkelige folkene. Det var gamle og unge. Skjeve øyne, rette øyne, brune øyne, grumse øyne (mine) og alle var like opptatt av å late som om de kjedet vettet av seg, mens det de egentlig gjorde, var å finne ut hvem som var venner, hvem som var fiender, og hvem som ikke helt visste hva de gjorde der. Guiden vår Rick, kom stilfullt nok et kvarter for seint og slang hastig sekkene på traileren før han dyttet oss inn.
Med alle 12 samlet i den romslige bussen, begynte turen. Vi gikk barbeint innover i reinskogen, gjennom bekker og gamle Auberginer – huler, badet i kulper med fossefall, seilte på elver og så ville krokodiller (en var så nærme at jeg kunne klappe den, eller, hadde fysisk avstand til det, hadde jeg faktisk tatt på den, ville det nok vært det siste jeg så av den armen). Vi gikk over skrantne bruer som så ut til å ville bryte sammen hvert øyeblikk, så kenguruer og dingoer og spiste kengurukjøtt (smaker forresten som dårlig biff).
Etter tre dager sa vi farvel til Rick og 5 stykker fra gruppa, samtidig som vi hilste på Jordan, som skulle vise seg å være den morsomste guiden vi har hatt, og 5 nykommere. Turen gikk fra Darwin til Alice Springs, og vi kjørte i gjennomsnitt 7 timer hver dag. Det var en lang roadtrip med mye natur å se på, og landskapet forandret seg som i saktefilm, fra reinskog til forlatt ødemark. Vi stoppet ved campingsteder der skorpioner og giftige edderkopper var flittige gjester, og toalettene om kvelden alltid hadde en 20-40 innsekter oppi toaletter og i vaskene, mens salamandere stadig kravlet rundt på dørene.
Men om dagen så vi outbacken i all sin prakt, møtte på de morsomste mennesker, og særeste steder, bl.a. ”daily water pub” hvor dekorasjonen var brukte BH-er og ID-kort. Vi samlet ved til bålet om dagen og sov i telt om natta, mens outbackens alle skremmende lyder lød i øst og vest. En av kveldene prøvde vi å spise en kenguruhale, men da Jordan satte på ”skippi” som bakgrunnsmelodi, følte mange av oss at det virket litt for makabert. Men jeg prøvde å smake, og det tok et par fulle cola-flasker og en grundig omgang med tannbørsten, før jeg fikk den grusomme smaken ut av munnen. Den mentale følelsen av å ha spist en hale derimot, tok mye lenger tid å få ut av systemet.
Men vi fortsatte med å løse umulige gåter som Jordan og en viss Stefan slang over mikrofonen i tide og utide, og sang allsang mens vi så ødemarken sakte forandre seg til rød ørken.
Så, endelig, etter tre dager så vi det store skiltet: ”Welcome To Alice Springs”. Johoo! Lød det gjennom bussen, men gledesropet var en anelses sårt, med visshet om at vi nå ikke lenger kunne kose oss med roadtrip og godis, og det faktum at vi måtte si farvel til Jordan.
Men gråten varte ikke lenge, for vår nye guide, Ginny, var så gøy at hun gav oss lov til å skrive på rutene i bussen! Med tusjer i alle regnbuens farger tegnet vi små kunstverk sammen med navnene våres på ruta. Nå var det endelig tid for Christoffers reisemål: Ayers Rock.
Verdens største stein, midt i den røde ørkenen reiser den seg opp, 340 meter høy står den der og skinner i solsteiken. 45+ var gradene målt i celcius og fluene elsket oss langt mer enn vi likte dem. Heldigvis hadde jeg og Chrish fått tak i noen snedige fluehatter som ikke bare holdt fluene unna, men fikk oss til å se riktig så trendy ut. I hvert fall ute i Aborginernes land.
Vi fikk også se Kata Tjuta og Kings Canyon og lært mye om Aborginernes kultur. Det er en fryktlig blodig historie, og fram til 1960 var det ingen lov mot å skyte disse ”dyrene” og et ”faktum” at Aborginske mødre glemte ungene sine etter en måned fra hverandre. (!)
Vi gikk 3-4 timer hver dag, med digre skilt overalt om at ”heath kills” og vannflasker vi klamra oss til som om det var vår eneste redning mot den nådeløse ørkenen. Det var en spennende og veldig bra tur, men da tre dager med vandring i støvet var over, var vi slitne, og veldig glade ved synet av en skikkelig dusj og en ordentlig seng. De to andre nettene hadde vi sovet under åpen himmel, og selv om det var en fantastisk opplevelse å se opp til stjernespekket himmel, var vi likevel litt glade for å være i sivilisasjonen igjen.
Jeg tror outbacken er et magisk sted med mulighet for mange flotte opplevelser, men hvis jeg først skal leve litt primitivt, trives jeg bedre foran peisen med et teppe tulla rundt meg, kakao i hendene, radioen på Torbjørn Egners gamle fortellinger, mens snøen daler ned utenfor vinduene på familiehytta Kriklebu.
Abonner på:
Innlegg (Atom)