Kongsvinger in the middle 2000s was a very special time and place to be a part of. But no explanation, no mix of words, or music, or memories, can touch that sense of knowing that you were there and alive in that corner of time in the world.
Whatever it meant.
There was madness in any direction . At any hour you could strike sparks anywhere.
There was a fantastic universal sense that whatever we were doing was right – that WE were winning.
And that, I think, was the handle…
That sense of inevitable victory over the forces of old and evil. Not in any mean or military sense.. We didn´t need that. Our energy would simply prevail. We had all the momentum. We were riding the crest of a high and beautiful wave
So now, less than 5 years later, you can go up on a steep hill in Kongsvinger and look west. And with the right kind of eyes, you can almost see the high watermark. That place where the wave finaly broke.. and rolled back.
onsdag 24. desember 2008
Det som mangler
Det er den 25. Desember her i Australia.
Rundt meg er det oppmot 30 mennesker i alle aldre som tusler rundt og lager mat, leser bøker, sover e.l.
I andre enden av rommet er det ei jente som går med noen grønne reinsdyrhorn på hodet, men bortsett fra det, er det lite i mine umiddelbare omgivelser som vitner om at det er jul.
Men det er slett ikke så ille, fordi det gir meg en mulighet til å analysere det merkelige fenomenet "julestemning". Når får men det? Hvorfor får man det? Og hvorfor forsvinner den?
Når man er liten, virker det som om julestemningen stiger med antall gaver som blir lagt under treet. Når man er voksen kan det hende julestemningen først brer seg når man kjenner lukten av julemat. Selvfølgelig er dette helt feil.
Verken gaver eller mat har noe som helst med en god jul å gjøre.
Det er først i år.. I år når det manglet, at jeg virkelig kjente på kroppen hva som alltid var der, men ble tatt for gitt.
Jeg hadde gaver, og jeg hadde god mat. Vi spanderte tilogmed på oss litt julepynt, men julestemningen uteble. Hva var det som manglet? Juletreet? Snøen? Familien? Var det kanskje den underbevisste viten om at vi var såpass langt sør for ekvator som hindret julelåta "It´s hard to be a nissemann" fra å gripe hardt rundt hjerterøttene og fylle meg med julestemning?
Man kan kanskje argumentere for at alle disse små tingene sammen utgjorde problemet, men jeg vet bedre.
Det er når man våkner midt på natten, kaldsvetter, og hører sin egen stemme rope "KRUMKAKER" at man innser to ting:
1. De på hostell-rommet som ikke er tankelesere, begynner å undre på hvorfor jeg vekker dem...
2. JuleKAKER mangler....
Hvor er de fjorten sortene?
Goro, sirupsnipper, smultringer, mørdeigskaker, kransekake, kromkaker, kanelkake, fattigmann, sjokoladekaker, pannekaker, kjøttkaker, medisterkaker og julepølse-med-kokte-poteter-kaker? Ok greit jeg innrømmer det... Jeg savner den gode gamle julematen.
Det blir liksom ikke helt det samme uten. Dette er ikke en bønn om at dere der hjemme skal sende nedover noen pakker norske julepølser og medisterkaker, men når dere sitter der hjemme i romjula og godter dere med de kosteligste retter, stopp en gang i blandt for å sende en tanke til oss her nede - her vi sitter på felleskjøkkenet og spiser cornflakes, brød og et sært Australsk pålegg som heter "Vegimite".
Det skal på ingen måte uttrykkes at jeg angrer på turen, men det å oppholde seg i Australia på selveste julaften? Det blir neppe en tradisjon.
Rundt meg er det oppmot 30 mennesker i alle aldre som tusler rundt og lager mat, leser bøker, sover e.l.
I andre enden av rommet er det ei jente som går med noen grønne reinsdyrhorn på hodet, men bortsett fra det, er det lite i mine umiddelbare omgivelser som vitner om at det er jul.
Men det er slett ikke så ille, fordi det gir meg en mulighet til å analysere det merkelige fenomenet "julestemning". Når får men det? Hvorfor får man det? Og hvorfor forsvinner den?
Når man er liten, virker det som om julestemningen stiger med antall gaver som blir lagt under treet. Når man er voksen kan det hende julestemningen først brer seg når man kjenner lukten av julemat. Selvfølgelig er dette helt feil.
Verken gaver eller mat har noe som helst med en god jul å gjøre.
Det er først i år.. I år når det manglet, at jeg virkelig kjente på kroppen hva som alltid var der, men ble tatt for gitt.
Jeg hadde gaver, og jeg hadde god mat. Vi spanderte tilogmed på oss litt julepynt, men julestemningen uteble. Hva var det som manglet? Juletreet? Snøen? Familien? Var det kanskje den underbevisste viten om at vi var såpass langt sør for ekvator som hindret julelåta "It´s hard to be a nissemann" fra å gripe hardt rundt hjerterøttene og fylle meg med julestemning?
Man kan kanskje argumentere for at alle disse små tingene sammen utgjorde problemet, men jeg vet bedre.
Det er når man våkner midt på natten, kaldsvetter, og hører sin egen stemme rope "KRUMKAKER" at man innser to ting:
1. De på hostell-rommet som ikke er tankelesere, begynner å undre på hvorfor jeg vekker dem...
2. JuleKAKER mangler....
Hvor er de fjorten sortene?
Goro, sirupsnipper, smultringer, mørdeigskaker, kransekake, kromkaker, kanelkake, fattigmann, sjokoladekaker, pannekaker, kjøttkaker, medisterkaker og julepølse-med-kokte-poteter-kaker? Ok greit jeg innrømmer det... Jeg savner den gode gamle julematen.
Det blir liksom ikke helt det samme uten. Dette er ikke en bønn om at dere der hjemme skal sende nedover noen pakker norske julepølser og medisterkaker, men når dere sitter der hjemme i romjula og godter dere med de kosteligste retter, stopp en gang i blandt for å sende en tanke til oss her nede - her vi sitter på felleskjøkkenet og spiser cornflakes, brød og et sært Australsk pålegg som heter "Vegimite".
Det skal på ingen måte uttrykkes at jeg angrer på turen, men det å oppholde seg i Australia på selveste julaften? Det blir neppe en tradisjon.
fredag 12. desember 2008
Tommy og Tigern- barnslig morro
Den første tegneserien jeg oppdaget var Bamse – verdens sterkeste bjørn. Som det mønsterbarnet jeg var, elsket jeg jo den gode moralen og de sterke vennskapsbåndene serien malte et bilde av.
Men en dag dumpet det nye bladet fra bokklubben ned i postkassen min og fortalte om en samlerserie av Tommy og Tigeren. Jeg hadde lest et par striper i VG, og var ikke veldig fan, men siden min største hobby var å samle på ALT som kunne samles på (5 vitner aka foreldre og søsken kan bekrefte dette), bestemte jeg meg for å samle sammen alle 9 bøkene.
Da boka endelig var framme på postkontoret hentet jeg den uten stor iver og åpnet den med en nokså skeptisk mine. Men jeg ble hekta. Jeg ble besatt. Fantes det virkelig noe bedre enn tommy og tigern? Var det en bedre forfatter en Bill Watterson der ute? Det var som en helt ny verden åpnet seg for meg. Hvorfor hadde jeg kastet bort så mange år med å gjøre hva læreren sa og sitte stille i en penkjole i selskaper når tommy hadde det 1000 ganger morsommere med å være en drittunge av dimensjoner? Hvordan kunne jeg ha brukt penger på Bamse, når en tegneserie som tommy og tigern fantes der ute?
Snurt for en barndom jeg aldri hadde, leste jeg tommy og tigern dag og natt, og jeg tror jeg har lest alle striper i de 7 bøkene jeg har i dag minst 500 ganger hver. Seriøst for en herlig humor det er. For en herlig absurd verden han lever i. Bakpå den første boka står det et par visdomsord av de sjeldne: ”Det viktigste her i livet er å aldri gi slipp på barnet inne i deg.”
Noen ganger er det bare fantastisk morro å gi slipp på alle hemninger og være et barn igjen. 110%. Så når anledningen bydde seg for noen dager siden grep jeg den med iver og lyst. Vi var på middag hos noen venner, (Hamish og Jen) og da tallerknene var stablet fint ute på kjøkkenet spurte de oss om vi likte lego. Lego? Sa jeg litt overrasket. Jo, jeg er veldig glad i lego!
Og til vår forbløffelse gikk de inn på TV-stua og kom ut igjen med bokser på bokser med Lego. Med stor henrykkelse kastet vi oss over klossene og begynte å bygge. Jeg valgte et rimelig komplisert hus med grill og tak man kunne ta av, og vi satt i tre timer og bygde. På slutten var både jeg og Jen så overtrøtte at vi lo av ALT og taket raste minst 3 ganger mens vi febrilsk prøvde å få klossene på riktig sted. I mellomtiden satt Chrish og satte sammen flagg til omtrent hvert eneste land som eksisterer her i verden og viste oss med en digert stolt glis hvert og et han klarte å få til.
Til slutt ble da huset satt sammen, og jeg må si at alt det harde arbeidet var virkelig hvert det. Stolte over vårt kompliserte og veldig stilige resultat, vi dro ut og kjøpte iskrem (sorbet til meg) som premie. Vi glemte helt klokka mens smaken av vannmelon, blodappelsin og pasjonsfrukt smeltet på tungen, og jeg tror det er lenge siden noen av oss har følt oss mer som unger. Og til alle som har glemt hvordan det føles: Det er herlig. Det er som en liten del av deg endelig slipper fri, den delen som kan gledes av det minste, og som aldri føler stress og ansvar. Lego er litt som Tommy og Tigern: Morsomt, barnslig og man blir aldri lei. Man kan sitte i timesvis og være i sin egen verden, der alt bare dreier seg om å finne de riktige klossene eller pønske ut nye måter å plage marianne på. Virkeligheten rundt deg blir utydelig og alt som betyr noe er det som ligger rett foran deg på bordet.
I dag overbeviste jeg kona til sjefen min om å kjøpe seg et lego hus. Hun ble overivrig begeistra for ideen.
Men en dag dumpet det nye bladet fra bokklubben ned i postkassen min og fortalte om en samlerserie av Tommy og Tigeren. Jeg hadde lest et par striper i VG, og var ikke veldig fan, men siden min største hobby var å samle på ALT som kunne samles på (5 vitner aka foreldre og søsken kan bekrefte dette), bestemte jeg meg for å samle sammen alle 9 bøkene.
Da boka endelig var framme på postkontoret hentet jeg den uten stor iver og åpnet den med en nokså skeptisk mine. Men jeg ble hekta. Jeg ble besatt. Fantes det virkelig noe bedre enn tommy og tigern? Var det en bedre forfatter en Bill Watterson der ute? Det var som en helt ny verden åpnet seg for meg. Hvorfor hadde jeg kastet bort så mange år med å gjøre hva læreren sa og sitte stille i en penkjole i selskaper når tommy hadde det 1000 ganger morsommere med å være en drittunge av dimensjoner? Hvordan kunne jeg ha brukt penger på Bamse, når en tegneserie som tommy og tigern fantes der ute?
Snurt for en barndom jeg aldri hadde, leste jeg tommy og tigern dag og natt, og jeg tror jeg har lest alle striper i de 7 bøkene jeg har i dag minst 500 ganger hver. Seriøst for en herlig humor det er. For en herlig absurd verden han lever i. Bakpå den første boka står det et par visdomsord av de sjeldne: ”Det viktigste her i livet er å aldri gi slipp på barnet inne i deg.”
Noen ganger er det bare fantastisk morro å gi slipp på alle hemninger og være et barn igjen. 110%. Så når anledningen bydde seg for noen dager siden grep jeg den med iver og lyst. Vi var på middag hos noen venner, (Hamish og Jen) og da tallerknene var stablet fint ute på kjøkkenet spurte de oss om vi likte lego. Lego? Sa jeg litt overrasket. Jo, jeg er veldig glad i lego!
Og til vår forbløffelse gikk de inn på TV-stua og kom ut igjen med bokser på bokser med Lego. Med stor henrykkelse kastet vi oss over klossene og begynte å bygge. Jeg valgte et rimelig komplisert hus med grill og tak man kunne ta av, og vi satt i tre timer og bygde. På slutten var både jeg og Jen så overtrøtte at vi lo av ALT og taket raste minst 3 ganger mens vi febrilsk prøvde å få klossene på riktig sted. I mellomtiden satt Chrish og satte sammen flagg til omtrent hvert eneste land som eksisterer her i verden og viste oss med en digert stolt glis hvert og et han klarte å få til.
Til slutt ble da huset satt sammen, og jeg må si at alt det harde arbeidet var virkelig hvert det. Stolte over vårt kompliserte og veldig stilige resultat, vi dro ut og kjøpte iskrem (sorbet til meg) som premie. Vi glemte helt klokka mens smaken av vannmelon, blodappelsin og pasjonsfrukt smeltet på tungen, og jeg tror det er lenge siden noen av oss har følt oss mer som unger. Og til alle som har glemt hvordan det føles: Det er herlig. Det er som en liten del av deg endelig slipper fri, den delen som kan gledes av det minste, og som aldri føler stress og ansvar. Lego er litt som Tommy og Tigern: Morsomt, barnslig og man blir aldri lei. Man kan sitte i timesvis og være i sin egen verden, der alt bare dreier seg om å finne de riktige klossene eller pønske ut nye måter å plage marianne på. Virkeligheten rundt deg blir utydelig og alt som betyr noe er det som ligger rett foran deg på bordet.
I dag overbeviste jeg kona til sjefen min om å kjøpe seg et lego hus. Hun ble overivrig begeistra for ideen.
lørdag 6. desember 2008
Det tørre land
Ikke så lenge før vi dro, hadde jeg og Chrish en middag hjemme hos mamma hvor bl.a. en ekte australier, Barbara, var involvert. Hovedpoenget med dette, var jo at både vi og våre bekymrede foreldre skulle få høre mest mulig om landet down under fra en litt sikrere kilde enn Wikipedia og reisebrosjyrer.
Et av de mange spørsmålene som haglet ned på henne, var ”regner det mye i Australia?”. Og som de ansatte på chillout, nomaden og x-plore, brosjyrer, internett, uteliggeren og til og med mannen i regntøysbutikken betrygget hun oss med at regn bare fantes i nordområdene på sommeren, og at Australia var et av de tørreste landene i verden. Jeg, som har bodd et år i Bergen, og dermed har bygget meg opp et lite lager av diverse våpen mot regnvær, la alt sammen trygt igjen hjemme.
Så fløy vi ned til Sydney, og når temaet regn kom opp, sa alle de lokale og de ikke fullt så lokale folka i Sydney det samme som Barbara, de ansatte på chillout, nomaden og x-plore, brosjyrer, internett, uteliggeren og til og med mannen i regntøysbutikken at Australia, det er et av de tørreste landene i verden. Det var skilter på alle bad, både de offentlige og private, at vi måtte ikke dusje mer enn 5 minutter, for Australia led under den verste tørken på over 100 år.
Dermed synes vi jo det var litt rart at allerede første lørdagen vi tilbrakte i det tørre land, øste det ned. Men som stoned-hippie-dude i resepsjonen på Glebe hostell forsikret oss om; mirakler skjer.
Så vi dro videre til Tamworth. Der sa Carol bak disken på Tamworth hostell at det aldri regnet, så vi kunne bare dusje i 3 minutter! Vi kom til cowboskolen. Dusj 2 minutter. Cowboyene sa: Det regner aldri. Så hvorfor det da regnet 3 av 5 dager vi var der synes jo vi at var litt mistenkelig, men igjen forsikret alle oss om at dette var veldig sjeldent. Så kom vi til Belindas House. Neida, det regner aldri her, fikk vi høre.
Så kom vi til slutt til Brisbane. Både mine kolleger, han vi leier hos og bussjåføren sa: det regner aldri her.
Nå har vi vært i Brisbane i 6 uker, og det øser ned i gjennomsnitt annenhver dag. I Australia har vi vært i 3 måneder og det har regnet i til sammen omtrent 1 ½ av dem.
Så jeg begynner å lure litt på hvorfor Barbara, de ansatte på chillout, nomaden og x-plore, brosjyrer, internett, uteliggeren og til og med mannen i regntøysbutikken, lokale og litt mindre lokale folk i Sydney, skilt på offentlige og private bad, Stoned-Hippie-Dude, Carol, cowboyene, Belinda, kolleger, han vi leier oss og bussjåføren fikk oss til å tro at vi skulle på reise i et av verdens tørreste land. Men til alle andre som en gang har tenkt seg down under: Ta med gummistøvler og regnjakke. Ta med regnbukse og paraply. Ja, ta med hele lageret ditt av regntøy. Det tørre land er ikke fullt så tørt som det en gang var…
Et av de mange spørsmålene som haglet ned på henne, var ”regner det mye i Australia?”. Og som de ansatte på chillout, nomaden og x-plore, brosjyrer, internett, uteliggeren og til og med mannen i regntøysbutikken betrygget hun oss med at regn bare fantes i nordområdene på sommeren, og at Australia var et av de tørreste landene i verden. Jeg, som har bodd et år i Bergen, og dermed har bygget meg opp et lite lager av diverse våpen mot regnvær, la alt sammen trygt igjen hjemme.
Så fløy vi ned til Sydney, og når temaet regn kom opp, sa alle de lokale og de ikke fullt så lokale folka i Sydney det samme som Barbara, de ansatte på chillout, nomaden og x-plore, brosjyrer, internett, uteliggeren og til og med mannen i regntøysbutikken at Australia, det er et av de tørreste landene i verden. Det var skilter på alle bad, både de offentlige og private, at vi måtte ikke dusje mer enn 5 minutter, for Australia led under den verste tørken på over 100 år.
Dermed synes vi jo det var litt rart at allerede første lørdagen vi tilbrakte i det tørre land, øste det ned. Men som stoned-hippie-dude i resepsjonen på Glebe hostell forsikret oss om; mirakler skjer.
Så vi dro videre til Tamworth. Der sa Carol bak disken på Tamworth hostell at det aldri regnet, så vi kunne bare dusje i 3 minutter! Vi kom til cowboskolen. Dusj 2 minutter. Cowboyene sa: Det regner aldri. Så hvorfor det da regnet 3 av 5 dager vi var der synes jo vi at var litt mistenkelig, men igjen forsikret alle oss om at dette var veldig sjeldent. Så kom vi til Belindas House. Neida, det regner aldri her, fikk vi høre.
Så kom vi til slutt til Brisbane. Både mine kolleger, han vi leier hos og bussjåføren sa: det regner aldri her.
Nå har vi vært i Brisbane i 6 uker, og det øser ned i gjennomsnitt annenhver dag. I Australia har vi vært i 3 måneder og det har regnet i til sammen omtrent 1 ½ av dem.
Så jeg begynner å lure litt på hvorfor Barbara, de ansatte på chillout, nomaden og x-plore, brosjyrer, internett, uteliggeren og til og med mannen i regntøysbutikken, lokale og litt mindre lokale folk i Sydney, skilt på offentlige og private bad, Stoned-Hippie-Dude, Carol, cowboyene, Belinda, kolleger, han vi leier oss og bussjåføren fikk oss til å tro at vi skulle på reise i et av verdens tørreste land. Men til alle andre som en gang har tenkt seg down under: Ta med gummistøvler og regnjakke. Ta med regnbukse og paraply. Ja, ta med hele lageret ditt av regntøy. Det tørre land er ikke fullt så tørt som det en gang var…
Abonner på:
Innlegg (Atom)