Målet helliger middelet?

Jeg sitter i en møkkete liten leilighet i Bergen og ser ut på fantoft, mitt (heldigvis) midlertidige hjem. Klokka er åtte. Det er søndag kveld. I morgen har jeg endelig en fridag fra den fordømte jobben. I flere måneder nå har dagene mine gått med til å forklare pensjonister hvordan man kommer seg opp av en stol, mens eldre og bedrevitende pleiere har gått rundt og klaget på alt fra været (uansett om det er regn eller sol), til hvor lei de er av å bare ha "udugelige vikarer" på jobb. Jeg lurer fortsatt på om jeg i det hele tatt skal gidde å ta det personlig. Poenget er at jeg hadde slutta i jobben for evigheter sia hadde det ikke vært for at en viss Australia tur ligger å venter på meg. Og den krever penger. Masse penger. Hele turen er et eneste stor pengesugende monster som krever at jeg dag etter dag haler meg selv opp mot en jobb hvor det bare venter meg hodepine og snakk om været.