Jeg går bortover gata en varm vårdag i Brisbane, og ser irritert bort på hver eneste søppeldunk jeg finner. Pengene i lommeboka skranter, og fingrene klør etter å hente opp det som ligger der. Men jeg veit det er håpløst. Veit det er en umulig ønskedrøm å tjene penger på den måten. De ligger strødd over alt. Store, små, noen med skvetter igjen. Alle ligger de der og skriker sine stumme skrik etter hjelp, etter en barmhjertig sjel som vil ta dem med seg og plassere dem der de hører hjemme. Tårene presser på idet min inngrodde tanke på at alle jeg møter MÅ tas med virker som et latterlig barnslig eventyr. Øynene mine flakker vilt etter en Rema 100, et Meny skilt, en Kiwi butikk! Hva som helst, vær så snill!!
Men nei. Her er det bare Coles, K-mart og Franklin. Og alle er like tomme for det jeg så sårt trenger.
En pantemaskin.
For her i Australia får du nemlig ingen penger for tomflaskene dine. Ingen maskin ønsker å ta imot dem, og ingen vennlige pantemerker er å se noen sted.
Her lever ikke flaskene evig slik som i Norge. Her er det ingen pantegaranti. Den stakkars bomsen du ser stabbe rundt i Sofienbergparken i Oslo på jakt etter disse merkene, ler rått idet jeg lager en halvveis bevegelse i retning flaskene. Jeg tok det for gitt i så mange år. Tok det for gitt at hvis alt håp var ute, fantes det fortsatt en god måte å tjene penger på. Jeg gjorde det da jeg var liten, på stranda om sommeren før jeg var gammel nok til sommerjobb, men likevel ville ha en mentos. Jeg gjorde det i Bergen nå i vår da billetten til Australia slukte det meste av lønna mi. Men nå er det slutt.
Her finnes det intet håp. Bare tomme flasker i hver eneste søppeldunk jeg ser.
mandag 20. oktober 2008
lørdag 11. oktober 2008
Tamworth - Minner fra hjemmbygda
Tamworth.
En by som ingen andre enn de som bor der bryr seg om..
Jeg kommer selv fra akurat en slik by.
Kongsvinger er som Tamworth; folk er der bare fordi de enten bor der, eller trenger bensin for å komme seg vekk derifra. Det er en by som merkelig nok er på kartet, men som ingen seriøst overveier å besøke. Likevel; er man av den typen som reiser mye, detter man over det før eller siden... Omtrent som f.eks. Malaria.
For noen drøye uker siden satt vi med hevet hode på vei mot Tamworth fordi vi skulle til den allerede-veldokumenterte-cowboyskolen.
JEG vil vie litt tid til å snakke om selve byen! Denne stille og fredelige utkantbyen der alle kjenner hverandre, rykter spres via frisørsalongene, og de gamle drankerne høster ungdommens respekt!
Tamworth er i sannhet en uslipt diamant som kun èn uke hvert år får søkelyset rettet mot seg: Hver januar er Tamworth hvertsby for Australias største Countrymusikkfestival. Det er uka da hoteller er fullbooket og gatene er fulle av lystige trubadurer som spiller sine lystige melodier for alle som vil (og ikke vil) høre på. Og byen lever i sannhet kun for denne uka.
Allerede da jeg først satt foten ut av bussen la jeg merke til det... Byen var stille... Riktignok var klokka 10 om kvelden, men vinden blåste med en kvalt entusiasme som vitner om at hele byen er i middlertidig dvale. Den ansatte bak hostelldisken, en dame ved navn Carol, så sløvt på oss, men ekspederte oss med den dyktighet vi senere kom til å innse kun kan komme av årelang ærfaring i yrket. Hun var skillt og hadde mer eller mindre drevet hostellet alene i mange år. Og det var tydelig når man så damen skifte på sengetrekk. Laken, putevar og dyner ble plassert på sekunder, men alltid med en kirurgs nøyaktighet.
Etter litt mild etablering på rommet kom vi oss ut i "hovedgaten". Carol hadde alt tipset oss om "det nye kjøpesenteret" som hadde åpnet der. De innfødte var visstnok mektig stolte av det, og tankene mine fløy umiddelbart til re-lanseringen av "Kongssenteret" for noen år tilbake.
Ja Tamworth er stolt av alle små forandringer som skjer, men byen beholder likevel "kjernen". Alle de vante stereotypene lever i beste velgående:
- Den overvektige mannen som sitter og ser på klokka utenfor Pizza Hut mens han teller ned sekunder til neste måltid
- Den gamle mannen som sitter på en benk midt i gata med en papirinnpakket pose og lirer av seg snøvlete visdomsord til uvettug ungdom
- De smilende ekspeditørene i butikkene - man kan SE at de er dritlei av jobben sin, og vi bare håper at vi kommer oss ut med varene før det renner over for dem, og de griper etter en hagle for å gjøre slutt på elendigheten.
Og sist men ikke minst; den sjeldneste stereotypen av dem alle. Den som oftest bare viser seg om kveldene, i bakgatene, og i byparkene; den narkomane morromannen.
Den narkomane morromannen er ikke som de narkomane man ser i Oslo. Denne avstikkertypen er ikke interessert i å få andre med på faenskapen sin - han vil ha alt for seg selv. Nei. Han nøyer seg med å sosialisere med oss "vanlige" mennesker, og han er alltid i godt humør.
Vi var ved hostel-resepsjonen, klare for å sjekke ut, når han kom inn.
Han var tydelig i godt humør, men ved førsteinntrykk var han tilsynelatende bare litt brisen. Han nikket entusiastisk til oss og spurte om det var noen som kunne ekspedere ham. Vi forklarte som sant var at vi ikke jobbet der, men gav ham et telefonnummer han kunne ringe hvis det hastet å komme i kontakt med en ansatt. Han skriblet det ned på armen sin (med VELDIG store og VELDIG skjeve tall) og spurte "`ow long ´ave you been ´ere?" Jeg spurte om han mente byen Tamworth, men fikk som svar "No man! ´ow long ´ave you been on this whole fuckin´island?" og pekte entusiastisk på et stort kart over Australia som hang på veggen. Nesten uten å forvente et svar begynte han en lang tale om hvor han hadde lyst til å reise, og han pekte flere ganger mot USA. Han konkluderte til slutt monologen med å slå slapp håndflate på kartet og gå mot døra mens han lystig proklamerte at "it´s better than a fucking CLOCK this thing!".
Deretter slentret han ut av rommet med hevet hode og et bredt smil.
Jeg vurderte å følge ham nedover gata bare for å se hva slags sære situasjoner han kunne klart å rote seg inn i på egenhånd i en by som Tamworth, men med ryggsekken på ryggen skjønte jeg at det kunne bli vanskelig; moromannen fikk bare gå videre. Han får oppleve verden på SIN måte, og jeg får gjøre det på MIN.
En by som ingen andre enn de som bor der bryr seg om..
Jeg kommer selv fra akurat en slik by.
Kongsvinger er som Tamworth; folk er der bare fordi de enten bor der, eller trenger bensin for å komme seg vekk derifra. Det er en by som merkelig nok er på kartet, men som ingen seriøst overveier å besøke. Likevel; er man av den typen som reiser mye, detter man over det før eller siden... Omtrent som f.eks. Malaria.
For noen drøye uker siden satt vi med hevet hode på vei mot Tamworth fordi vi skulle til den allerede-veldokumenterte-cowboyskolen.
JEG vil vie litt tid til å snakke om selve byen! Denne stille og fredelige utkantbyen der alle kjenner hverandre, rykter spres via frisørsalongene, og de gamle drankerne høster ungdommens respekt!
Tamworth er i sannhet en uslipt diamant som kun èn uke hvert år får søkelyset rettet mot seg: Hver januar er Tamworth hvertsby for Australias største Countrymusikkfestival. Det er uka da hoteller er fullbooket og gatene er fulle av lystige trubadurer som spiller sine lystige melodier for alle som vil (og ikke vil) høre på. Og byen lever i sannhet kun for denne uka.
Allerede da jeg først satt foten ut av bussen la jeg merke til det... Byen var stille... Riktignok var klokka 10 om kvelden, men vinden blåste med en kvalt entusiasme som vitner om at hele byen er i middlertidig dvale. Den ansatte bak hostelldisken, en dame ved navn Carol, så sløvt på oss, men ekspederte oss med den dyktighet vi senere kom til å innse kun kan komme av årelang ærfaring i yrket. Hun var skillt og hadde mer eller mindre drevet hostellet alene i mange år. Og det var tydelig når man så damen skifte på sengetrekk. Laken, putevar og dyner ble plassert på sekunder, men alltid med en kirurgs nøyaktighet.
Etter litt mild etablering på rommet kom vi oss ut i "hovedgaten". Carol hadde alt tipset oss om "det nye kjøpesenteret" som hadde åpnet der. De innfødte var visstnok mektig stolte av det, og tankene mine fløy umiddelbart til re-lanseringen av "Kongssenteret" for noen år tilbake.
Ja Tamworth er stolt av alle små forandringer som skjer, men byen beholder likevel "kjernen". Alle de vante stereotypene lever i beste velgående:
- Den overvektige mannen som sitter og ser på klokka utenfor Pizza Hut mens han teller ned sekunder til neste måltid
- Den gamle mannen som sitter på en benk midt i gata med en papirinnpakket pose og lirer av seg snøvlete visdomsord til uvettug ungdom
- De smilende ekspeditørene i butikkene - man kan SE at de er dritlei av jobben sin, og vi bare håper at vi kommer oss ut med varene før det renner over for dem, og de griper etter en hagle for å gjøre slutt på elendigheten.
Og sist men ikke minst; den sjeldneste stereotypen av dem alle. Den som oftest bare viser seg om kveldene, i bakgatene, og i byparkene; den narkomane morromannen.
Den narkomane morromannen er ikke som de narkomane man ser i Oslo. Denne avstikkertypen er ikke interessert i å få andre med på faenskapen sin - han vil ha alt for seg selv. Nei. Han nøyer seg med å sosialisere med oss "vanlige" mennesker, og han er alltid i godt humør.
Vi var ved hostel-resepsjonen, klare for å sjekke ut, når han kom inn.
Han var tydelig i godt humør, men ved førsteinntrykk var han tilsynelatende bare litt brisen. Han nikket entusiastisk til oss og spurte om det var noen som kunne ekspedere ham. Vi forklarte som sant var at vi ikke jobbet der, men gav ham et telefonnummer han kunne ringe hvis det hastet å komme i kontakt med en ansatt. Han skriblet det ned på armen sin (med VELDIG store og VELDIG skjeve tall) og spurte "`ow long ´ave you been ´ere?" Jeg spurte om han mente byen Tamworth, men fikk som svar "No man! ´ow long ´ave you been on this whole fuckin´island?" og pekte entusiastisk på et stort kart over Australia som hang på veggen. Nesten uten å forvente et svar begynte han en lang tale om hvor han hadde lyst til å reise, og han pekte flere ganger mot USA. Han konkluderte til slutt monologen med å slå slapp håndflate på kartet og gå mot døra mens han lystig proklamerte at "it´s better than a fucking CLOCK this thing!".
Deretter slentret han ut av rommet med hevet hode og et bredt smil.
Jeg vurderte å følge ham nedover gata bare for å se hva slags sære situasjoner han kunne klart å rote seg inn i på egenhånd i en by som Tamworth, men med ryggsekken på ryggen skjønte jeg at det kunne bli vanskelig; moromannen fikk bare gå videre. Han får oppleve verden på SIN måte, og jeg får gjøre det på MIN.
tirsdag 7. oktober 2008
Belindas' House
Vi har nå fått vårt første møte med det Australske jobbmarkedet. Og det var et merkelig møte. Først så brukte vi en formiddag på å ringe rundt og legge igjen beskjeder på ulike telefonsvarere om at vi var et par fra cowboyskolen som gjerne ville få oss jobb.
Vi ble enige om at vi var villige til det meste, alt fra fruktplukking til bartendere, fra en dag til to måneder. Og endelig fikk vi da en jobb, sammen med to jenter fra skolen, Mary og Selina. Glade og spendte stilte vi oss opp søndag formiddag og ventet på å bli hentet av James, mannen i den lille familien vi skulle bo hos de nærmeste ukene.
Etter 1 ½ time kom vi da endelig fram, og første inntrykket var at vi hadde snublet inn i en god drøm. Vi fikk egne rom inne i huset og eget bad, familien hadde sitt eget. Det var to veldig søte små unger der, Farren og Chelsea. Moren i huset, Belinda, tok oss godt i mot og spurte om vi ville ha noe mat. Ettersom vi var ganske mette alle 4, ble vi heller enige om å gå en tur for å se eiendommen. Den var kjempestor, og som alle andre gårder jeg har sett her, fikk denne også de største gårdene i Norge til å virke latterlig små.
Vi brukte dagen på å utforske stedet, og sitte i sofaen med en kopp te, spise middag og bli kjent med familien. 60 dollar dagen skulle vi få, kost og losji var inkludert, en gang i uka reiste Belinda for å handle og hvis vi hadde noen ønsker om godteri eller mat kunne hun kjøpe det da. Til helgen skulle hun spandere en natt på hostellet i byen så vi kunne få en pause fra arbeidet før neste uke begynte. Hver arbeidsdag varte fra 8-5, med to lange pauser i mellom, hvor vi fikk mat, drikke og chips. Hadde vi lyst på mat mellom måltidene, var det bare å gå å ta, så lenge vi spurte. Vi kunne til og med få cola til hver middag! Alt virket bare bra, og vi la oss med store forhåpninger til uka som kom.
Men moralen i denne bloggen kommer her: Aldri døm på førsteinntrykket. Enten det er godt eller vondt. Aldri.
For ikke bare var arbeidet vi gjorde dagen lang (plukke opp pinner) vanvittig kjedelig og midt i solsteiken, ungene var noen av de mest bortskjemte jeg har vært borti og James og Belinda hadde et totalt dysfunksjonelt ekteskap, noe som gjorde at det var stadig krangler og dårlig humør der. De timene på kvelden vi hadde fri, fungerte vi som kokker, oppvaskere, hushjelper, barnevakt og telefonsvarere. James var borte fra 8 om morran til 10 på kvelden, og flere av kveldene vi var der, dumpet Belinda ungene og hele ansvaret på huset i fanget vårt og dro ut for å gjøre et eller annet viktig. Dessuten jobbet vi ikke til 5. Vi jobbet til vi etter Belindas mening var ferdige for dagen.
Solbrendte, støle, slitne og totalt oversprøyta av skitt stabbet vi oss derfor inn rundt solnedgang hver eneste kveld, snublet oss inn i dusjen og brukte den lille energien vi hadde på å passe unger, lage mat og vaske opp. Trøsten var at vi hadde hverandre, og at alle 4 var akkurat like slitne.
Den siste kvelden vi var der kom James full hjem etter en tur på puben, og 1 ½ times kjøring. Og det var visst ikke første gang hadde hadde fyllekjørt…. Det siste jeg husker før jeg sovnet var et smell med en stekepanne, sinte stemmer og min egen tanke i hodet: ”jeg skal vekk herifra i morra”.
5 dager holdt vi ut. 5 vanvittig lange og slitsomme dager. Hvorfor vi holdt ut så lenge? Vi trengte penger.
Vi ble enige om at vi var villige til det meste, alt fra fruktplukking til bartendere, fra en dag til to måneder. Og endelig fikk vi da en jobb, sammen med to jenter fra skolen, Mary og Selina. Glade og spendte stilte vi oss opp søndag formiddag og ventet på å bli hentet av James, mannen i den lille familien vi skulle bo hos de nærmeste ukene.
Etter 1 ½ time kom vi da endelig fram, og første inntrykket var at vi hadde snublet inn i en god drøm. Vi fikk egne rom inne i huset og eget bad, familien hadde sitt eget. Det var to veldig søte små unger der, Farren og Chelsea. Moren i huset, Belinda, tok oss godt i mot og spurte om vi ville ha noe mat. Ettersom vi var ganske mette alle 4, ble vi heller enige om å gå en tur for å se eiendommen. Den var kjempestor, og som alle andre gårder jeg har sett her, fikk denne også de største gårdene i Norge til å virke latterlig små.
Vi brukte dagen på å utforske stedet, og sitte i sofaen med en kopp te, spise middag og bli kjent med familien. 60 dollar dagen skulle vi få, kost og losji var inkludert, en gang i uka reiste Belinda for å handle og hvis vi hadde noen ønsker om godteri eller mat kunne hun kjøpe det da. Til helgen skulle hun spandere en natt på hostellet i byen så vi kunne få en pause fra arbeidet før neste uke begynte. Hver arbeidsdag varte fra 8-5, med to lange pauser i mellom, hvor vi fikk mat, drikke og chips. Hadde vi lyst på mat mellom måltidene, var det bare å gå å ta, så lenge vi spurte. Vi kunne til og med få cola til hver middag! Alt virket bare bra, og vi la oss med store forhåpninger til uka som kom.
Men moralen i denne bloggen kommer her: Aldri døm på førsteinntrykket. Enten det er godt eller vondt. Aldri.
For ikke bare var arbeidet vi gjorde dagen lang (plukke opp pinner) vanvittig kjedelig og midt i solsteiken, ungene var noen av de mest bortskjemte jeg har vært borti og James og Belinda hadde et totalt dysfunksjonelt ekteskap, noe som gjorde at det var stadig krangler og dårlig humør der. De timene på kvelden vi hadde fri, fungerte vi som kokker, oppvaskere, hushjelper, barnevakt og telefonsvarere. James var borte fra 8 om morran til 10 på kvelden, og flere av kveldene vi var der, dumpet Belinda ungene og hele ansvaret på huset i fanget vårt og dro ut for å gjøre et eller annet viktig. Dessuten jobbet vi ikke til 5. Vi jobbet til vi etter Belindas mening var ferdige for dagen.
Solbrendte, støle, slitne og totalt oversprøyta av skitt stabbet vi oss derfor inn rundt solnedgang hver eneste kveld, snublet oss inn i dusjen og brukte den lille energien vi hadde på å passe unger, lage mat og vaske opp. Trøsten var at vi hadde hverandre, og at alle 4 var akkurat like slitne.
Den siste kvelden vi var der kom James full hjem etter en tur på puben, og 1 ½ times kjøring. Og det var visst ikke første gang hadde hadde fyllekjørt…. Det siste jeg husker før jeg sovnet var et smell med en stekepanne, sinte stemmer og min egen tanke i hodet: ”jeg skal vekk herifra i morra”.
5 dager holdt vi ut. 5 vanvittig lange og slitsomme dager. Hvorfor vi holdt ut så lenge? Vi trengte penger.
Abonner på:
Innlegg (Atom)