En uke i outbacken

En vei. En asfaltert vei. Finnes de virkelig fortsatt?? Et hus! Mange hus! Butikker! Det utrolige synet slo oss som fra en annen verden i det den skranglete minibussen humpet av sted på vei ut mot sivilisasjonen. De siste dagene har vi nemlig tilbragt på en gård langt borte fra alle velstelte mennesker, sovet i en låve, dusjet maks 3 minutter om gangen i et vann mer humørsykt enn en høygravid dame og brukt dagene på ting som å gjete sauer, kaste lasso og snakke med hester. Jada, vi har vært på cowboyskolen. Og det var en cowboyskole. På alle måter. Vi fikk et godt innblikk i hverdagen til en moderne cowboy, og det skal jeg si dere, det er ikke for sveklinger og pyser. Det er hardt og det er brutalt og du lager maten fra bunnen. HELT fra bunnen. Helt fra da maten fortsatt løp rundt i ull og sa bæ.

Lørdag 20. September kom jeg og Christoffer kjørende med buss til en liten landsby kaldt Tamworth. Det er et lite sted der tiden har stått stille en stund, og folk er fornøyde med å være litt utenfor alfarsvei. Jo da, det er butikker og biler der, men cowboystilen henger i lufta og ingen ser ut til å ha dårlig tid.

Klokken 20.00 Lørdag kveld kom altså to glade backpackere til denne landsbyen klare til å ta fatt på cowboylivet. Vi ble hentet av Carol, en hyggelig dame som driver hele hostellet her nær sagt aleine. Vel framme sjekket vi inn på noe som så ut som et hus med stor hage som hadde blitt utvidet i alle mulige retninger og her og der tilfeldig plasserte bad og vaskeri.
Søndag var en avslappende dag fram til klokka 5, da en del av de andre deltagerne endelig så ut til å ha somlet seg fram hit. Det var en haug hollendere og to tyskere, så språkmessig kommuniserte vi ikke så bra, men vi fikk da dratt én ut av mengden, frk. Hedy fra nederland, som vi tuslet bort til en fastfood sjappe og brukte kvelden til å bli kjent med.

Mandag morgen var vi alle våkne og ferdig pakket da vi ble hentet klokka 9 av Tim, den stolte eier av gården vi skulle tilbringe de neste dagene på. Han var utstyrt med cowboyhatt, rutete skjorte, jeans, skikkelig møkkete fingre, og en Australsk aksent det var umulig å forstå. Vi plasserte bagene våre i tilhengeren og satte oss forsiktig inn i en minibuss som så ut til å falle sammen hvert øyeblikk og kjørte av gårde til en ”second-hand store” (fretex i norge) hvor vi kjøpte klær som skulle farges av hestemøkk, saueblod og støv de neste dagene.

Etter en snartur innom liquer land satte vi kursen mot skolen. Det gikk i bratte oppoverbakker og nedoverbakker jeg tror kan kvalifiseres som stup, men etter en time eller to var vi endelig framme. Synet var utrolig! Et lite hus, en diger låve, en liten stall og svære, gresskledde fjellsider hvor sauer, okser og hester gikk om hverandre. Det var vanvittig stort og vi skjønte endelig hvor alle idylliske postkort-bilder kommer fra.


Så var det rett inn i låven som viste seg å være mer enn sovesal med kjøkken og bad enn et sted der kuene bor og høyet oppbevares, og vi kastet oss over de første og beste sengene vi fant. Etter et kjapt skift (vi hadde for lengst glemt at gutter og jenter ”ikke skal se hverandre i undertøy”), gikk vi ut og satte oss rundt bålet. Der kom tidligere cowboyskole medlemmer som hadde blitt igjen som ansatte bort med et glis om munnen og en kopp te i hånda, og hver sin engelske aksent. Vi hadde en introduksjonsrunde, hvor vi fikk vite at det befant seg tre svensker blant deltagerne og to dansker blant de ansatte og at vi aldri kom til å snakke norsk med dem, for det var kun lov med det engelske språk, uansett hvem du snakket med. Dette for å gi gruppa en bedre samhørighet. De aller fleste utenom to jenter fra færøyene så ut til å mestre dette ganske bra, og jeg fant ut at jeg slett ikke er så dårlig med engelsken som jeg trodde!

Etter introduksjonsrunden satte vi i gang. Siden vi hadde 5 dager på oss og folk som ikke visste hvordan en hest så ut skulle være i stand til å gallopere i slutten av uka, hadde vi ikke mye tid å kaste bort, så vi gikk rett opp til hestene. Der ble vi vist på en snill, liten hest kalt Tiny hvordan man børster og tar av og på salen, og så fikk vi utdelt hester etter størrelse og erfaring. Tim sa at den som fikk Tiny var veldig heldig, for hun var den snilleste de hadde. Og hvem fikk Tiny? Jo da, det var nok undertegnede. Jess!


Vel oppe på hesteryggen satte vi av gårde, og Tiny var som sagt veldig snill, men vanvittig treig. Det morsomme var at den eneste treigere var gode gamle Billy som nettopp min kjære Chrish var så heldig å få tildelt. Så den mest interne spøken blant gruppa den uka blei selvfølgelig paret som aldri rakk de små pausene fordi hestene var altfor seine. Vi kunne bare si ”good old Billy” eller ”My dear Tiny” og alle brast ut i latterkrampe.

De neste dagene gikk vi gjennom alt som har med cowboylivet å gjøre: Vi red lange turer, lærte å kaste lasso, gjete, fange og kastrere sauer, bruke pisk, sko hester, gjete kuer og kalver, kommunisere med hester, trene opp hunder og slakte og skjære opp en sau som endte som middagsmat onsdag kveld. Vi malte gjerder, bar tømmerstokker, dro opp svære busker med rota, badet med hestene og så ville kenguruer i fjellene.

Hver dag ble vi vekt 06.30, og alle måtte være klare til å gå opp til hestene 07.30. Vi holdt på i ett kjør til klokka 6-7 om kvelden og la oss mellom 9 og 10. Måltidene var klokka 06.30, 13.30 og 19.00, og all varm mat ble tilbredt over bålet. Mobildekning og internett virket som en fjern fortid mens vi stabbet oss gjennom gjørme og støv, øsene regn og steikende sol. Det er faktisk helt utrolig hvor mye du kan oppleve på en uke, og hvor godt du sover om du bare sliter deg nok ut.
Om jeg skal plukke ut en dag må det bli torsdag. Det var en nydelig solskinnsdag hvor vi red 2 ½ time oppover i fjellene (vi gikk aldri utenfor Tims eiendom, så det sier litt om hvor vanvittig diger den var), delte oss inn i 4 grupper som gikk til hver sin kant på jakt etter kuer og kalver vi skulle gjete inn i en innhenging. Vel framme og alle kyrene trygt innesperret. Satte vi oss til lunch før vi begynte med lasso konkurranse og kalf-wrestling. Jeg kom bare til andre runde i lasso konkurranse, men Chrish kom seg helt til finalen, som gikk ut på å fange en kalv som løp rundt i innhengingen. Ingen klarte det, så det ble ingen vinnere…

Kalf-wrestlingen var vanvittig vanskelig, men jeg og Chrish klarte til slutt å få vår i bakken, selv om jeg ble slengt i bakken første runde der jeg tviholdt i halen til en løpsk kalv. Det må ha vært litt av et syn.


Alt i alt har det vært en fantastisk uke, og alle de andre 17 deltagerne var lette og trivelig å snakke med. Jeg er nå en offisielt utdannet cowgirl, og jeg gleder meg til å begynne på den nye jobben i morgen der jeg, Chrish og to jenter fra skolen, Selena og Marie skal jobbe sammen i en fortsatt ubestemt periode.
Jeg vil bare bruke en klisjé setning som for øvrig også er tittelen på en veldig bra film, men det er den eneste måten å beskrive hvordan jeg har det nå: Livet er herlig!