Tamworth - Minner fra hjemmbygda

Tamworth.

En by som ingen andre enn de som bor der bryr seg om..
Jeg kommer selv fra akurat en slik by.

Kongsvinger er som Tamworth; folk er der bare fordi de enten bor der, eller trenger bensin for å komme seg vekk derifra. Det er en by som merkelig nok er på kartet, men som ingen seriøst overveier å besøke. Likevel; er man av den typen som reiser mye, detter man over det før eller siden... Omtrent som f.eks. Malaria.

For noen drøye uker siden satt vi med hevet hode på vei mot Tamworth fordi vi skulle til den allerede-veldokumenterte-cowboyskolen.

JEG vil vie litt tid til å snakke om selve byen! Denne stille og fredelige utkantbyen der alle kjenner hverandre, rykter spres via frisørsalongene, og de gamle drankerne høster ungdommens respekt!

Tamworth er i sannhet en uslipt diamant som kun èn uke hvert år får søkelyset rettet mot seg: Hver januar er Tamworth hvertsby for Australias største Countrymusikkfestival. Det er uka da hoteller er fullbooket og gatene er fulle av lystige trubadurer som spiller sine lystige melodier for alle som vil (og ikke vil) høre på. Og byen lever i sannhet kun for denne uka.

Allerede da jeg først satt foten ut av bussen la jeg merke til det... Byen var stille... Riktignok var klokka 10 om kvelden, men vinden blåste med en kvalt entusiasme som vitner om at hele byen er i middlertidig dvale. Den ansatte bak hostelldisken, en dame ved navn Carol, så sløvt på oss, men ekspederte oss med den dyktighet vi senere kom til å innse kun kan komme av årelang ærfaring i yrket. Hun var skillt og hadde mer eller mindre drevet hostellet alene i mange år. Og det var tydelig når man så damen skifte på sengetrekk. Laken, putevar og dyner ble plassert på sekunder, men alltid med en kirurgs nøyaktighet.

Etter litt mild etablering på rommet kom vi oss ut i "hovedgaten". Carol hadde alt tipset oss om "det nye kjøpesenteret" som hadde åpnet der. De innfødte var visstnok mektig stolte av det, og tankene mine fløy umiddelbart til re-lanseringen av "Kongssenteret" for noen år tilbake.

Ja Tamworth er stolt av alle små forandringer som skjer, men byen beholder likevel "kjernen". Alle de vante stereotypene lever i beste velgående:

- Den overvektige mannen som sitter og ser på klokka utenfor Pizza Hut mens han teller ned sekunder til neste måltid
- Den gamle mannen som sitter på en benk midt i gata med en papirinnpakket pose og lirer av seg snøvlete visdomsord til uvettug ungdom
- De smilende ekspeditørene i butikkene - man kan SE at de er dritlei av jobben sin, og vi bare håper at vi kommer oss ut med varene før det renner over for dem, og de griper etter en hagle for å gjøre slutt på elendigheten.

Og sist men ikke minst; den sjeldneste stereotypen av dem alle. Den som oftest bare viser seg om kveldene, i bakgatene, og i byparkene; den narkomane morromannen.

Den narkomane morromannen er ikke som de narkomane man ser i Oslo. Denne avstikkertypen er ikke interessert i å få andre med på faenskapen sin - han vil ha alt for seg selv. Nei. Han nøyer seg med å sosialisere med oss "vanlige" mennesker, og han er alltid i godt humør.

Vi var ved hostel-resepsjonen, klare for å sjekke ut, når han kom inn.

Han var tydelig i godt humør, men ved førsteinntrykk var han tilsynelatende bare litt brisen. Han nikket entusiastisk til oss og spurte om det var noen som kunne ekspedere ham. Vi forklarte som sant var at vi ikke jobbet der, men gav ham et telefonnummer han kunne ringe hvis det hastet å komme i kontakt med en ansatt. Han skriblet det ned på armen sin (med VELDIG store og VELDIG skjeve tall) og spurte "`ow long ´ave you been ´ere?" Jeg spurte om han mente byen Tamworth, men fikk som svar "No man! ´ow long ´ave you been on this whole fuckin´island?" og pekte entusiastisk på et stort kart over Australia som hang på veggen. Nesten uten å forvente et svar begynte han en lang tale om hvor han hadde lyst til å reise, og han pekte flere ganger mot USA. Han konkluderte til slutt monologen med å slå slapp håndflate på kartet og gå mot døra mens han lystig proklamerte at "it´s better than a fucking CLOCK this thing!".

Deretter slentret han ut av rommet med hevet hode og et bredt smil.

Jeg vurderte å følge ham nedover gata bare for å se hva slags sære situasjoner han kunne klart å rote seg inn i på egenhånd i en by som Tamworth, men med ryggsekken på ryggen skjønte jeg at det kunne bli vanskelig; moromannen fikk bare gå videre. Han får oppleve verden på SIN måte, og jeg får gjøre det på MIN.