Australias villmark

Nei, jeg har enda ikke vært i den virkelige Australske villmarken, vi tenkte nemlig å starte med den trygge måten: I går var vi innom akvariet, og i dag tok vi en tur til villmarksparken. Noe av det mest fascinerende med Australia er dyrelivet her. Det er faktisk så mange ulike og spennende arter her at selv om både akvariet og villmarksparken var fylt til randen av de merkeligste skapninger, var ikke et eneste eksemplar utenlandsk. Alle lever vilt i Australia, faktisk lever mange av dem BARE i Australia!

Og når en kommer slike steder, gjør man seg ofte opp noen tanker om dyrene man ser, og jeg selv plukket ut et par favoritter. I akvariet ble jeg god venn med kattefisken, eller ”Catfish” da. Det finnes mange arter av den, men den typen jeg møtte, ferskvannstypen, var en veldig sympatisk fyr, som av meg fikk navnet Ernie. Han svømte ganske så raskt rundt i vannet, men da han så at jeg nærmet meg med kameraet, stoppet han halvveis over en trestokk og ble stående (ja, han sto, det er jeg helt sikker på!) og se undrende mot meg under hele fotoseansen. Og bra var det, for jeg er elendig til å ta bra bilder gjennom en glassrute…


Det første som slo meg da jeg så ham, var at han så ut som en mutant- torsk, med skjegg utover det hele. Men det viste seg at dette var værhår, som på kattefisken blir kaldt ”barbels”. Siden jeg elsker katter, var jo dette absolutt et bra førsteinntrykk.

Men det finnes flere grunner til at kattefisken er en sympatisk fisk. For det første eter den småfisk og snegler, ergo ikke farlig for meg. Veldig bra. Dessuten, er det hunnen som legger eggene, men hannen som passer på de, sånn at de samarbeider om jobben og ikke alt er overlatt til jentene sånn som naturen har løst det for oss. Og dessuten så har den jo et veldig sympatisk utseende. Nei, jeg og Ernie ble stort sett gode venner, og han svømte ved siden av meg så øangt den klarte når jeg gikk videre.

Men selv om jeg likte Ernie godt, må jeg jo innrømme at jeg ikke hadde hørt om arten hans før, og derfor var vel interessen litt spontan. Men da vi kom inn i villmarksparken i dag fikk jeg se det krypet som mer enn noe annet har fascinert meg mest så lenge jeg kan huske: Slanger. Jeg er dypt fascinert av slanger. Jeg har aldri hatt plakater eller bilder av slanger, mest fordi jeg alltid har fått inntrykk av at jenter SKAL være redde for slanger. Men det har jeg aldri vært. Jeg synes de er vakre skapninger med utrolige egenskaper, som alt det digre de klarer å få i seg.

Og ja, jeg veit at mange slanger er giftige. Men vet du hva? Veldig få slanger er farlige. Sånn er det bare. De er såpass sympatiske at hvis du lar dem være i fred, så lar de deg som oftest være i fred. Slanger er ikke farlige, de er bare sjenerte kryp med veldig gode forsvarsmekanismer. De har bare fått et dårlig rykte på seg. Slik som haier.

Veit du hvor mange mennesker som blir drept hvert år av haier? 40. Veit du hvor mange mennesker som hvert år blir drept av en kokosnøtt som faller ned fra et tre? Over 200. Jo da, det er helt sant. Men har det noensinne blitt lagd en skrekkfilm som heter "kokosnøttsommer" kanskje? Det har sikkert blitt prøvd, men vi er rett og slett ikke redde nok.

Men tilbake til slanger. I dag fikk jeg endelig klappe en slange. Gyldenbrun var skinnet, og nydelig, det var den. Jeg fikk dessverre ikke lov til å holde den, men jeg klarte omtrent ikke å rive øynene vekk likevel. Jeg skal nok innrømme at jeg hadde blitt litt redd om jeg hadde møtt på en slange ute i villmarken og jeg ikke visste om den var giftig eller ei, men da må jeg poengtere, jeg hadde ikke vært redd for at den skulle angripe, jeg hadde vært redd for å skremme den til å angripe. Og det er en veldig viktig forskjell.