Stormannsgal

På 1960 tallet var det en mann som het Leonart. Han var bonde, og bosatt i Western Australia. Han hadde relativt stort land med jord, og dermed en proposjonalt like stor avling han potensiellt kunne selge, men på grunn av loven, kunne ha det ikke. Leonart var kanskje en landslig gutt fra enkle kår, med et enkelt liv, og et enkelt jordstykke, men han kunne en ting; han kunne LESE. Og den evnen brukte han til å studere det Australske lov-verket. Dag ut og dag inn leste han i endeløse tekster før han til slutt fant det han lette etter; et smutthull.

Loven fortalte i klartekst at ingen innbyggere av Western Australia kunne selge mer enn så-og-så mye prosent av den totale avlingen, men de som bodde i andre land enn Australia, kunne selge så mye de selv ville, eller så mye DET landets lover tillot. Et smutthull (som ble tettet MEGET raskt da det ble offentlig) gjorde det mulig for bonden Leonart å sende en søknad til de Australske myndighetene om å få sitt landstykke frigjort fra Australia. Hvordan han fikk det gjennom, aner jeg ikke, men den dag i dag, er det et jordstykke ved kysten til Vest Australia som heter ”The Hutt River Province”. Der bor Prins Leonart, og 149 sjeler som til sammen utgjør populasjonen i dette bittelille, men internasjonalt aksepterte ”landet”. Vi var der, og når vi stod ved boligen til Prinsen, kunne vi snu oss og se landets postkontor/storting, kirken, tempelet, hodet til prinsen hugget ut i stein, og en suvenir-sjappe som ble betjent av landets 80 år+ gamle prinsesse.

Prins Leonart stod selv for en omvisning i ”hovedstaden”, og det kom frem at han var en koselig gammel mann, dog en tanke stormannsgal. Vi fikk se den kongelige utstillingen av kuriositeter som inkluderte alt fra Norske flagg, til bilder av Prinsen der han inspiserer landets armè, og pergament ruller med landets nasjonalsang. Vi fikk også muligheten til å kjøpe små hefter med landets hoved-valutta, og samtlige sedler var preget med prinsens portrett.

Ja det lille landet viser at alt er mulig, så lenge man studerer lover godt nok, og er sprø som et knekkebrød. Landet har nesten alt som andre land har, inkludert eget flagg, frimerker og turistindustri. Riktignok mangler de et par ting. Prinsen var åpenbart bitter fordi senest i fjor hadde de Australske myndighetene satt foten ned på planene hans om å bygge både flystripe og universitet, men politikerne i Australia må nok venne seg til tanken om at ”the Hutt River Provins” vil for alltid forbli en uavhengig stat midt i det gigantiske kontinentet, og landets slagord er meget passende (og sikkert et vennlig sleivspark mot alle som vil ha det annerledes); ”We are still here!”

Finding Nemo

Great Barrier Reef. 2,300 kilometer strekker det seg fra nord til sør ved Queendsland kystlinje. For å se det må du seile med båt et par timer fra østkysten ut mot øyene. Der kan du, ved å bare duppe hodet ditt rett under havoverflaten, nesten lures til å tro at du har forvillet deg inn i Pixar sine studio. For alt er der, alt fra annemonen til Dory. Vi så kjempemuslinger, flyndre, sommerfuglfiskene, sardiner, sjøstjerner, skilpadder, alle mulige typer havplanter, og hundrevis av andre fantastiske ting. Men dessverre ingen Nemo… Til tross for at det er bilder av klovnefisker på alle borsjyrer du finner om snorkling her nede, er det nok bare Pixar sin fortjeneste, ikke Nemo i seg selv. Klovnefisken er nemlig en veldig, veldig sky fisketype, og veldig små. Og selv om vi så huset deres, så gjemte det seg ingen oransje fisker med hvite striper inne i det. De holder seg lenger nede, og er sjeldne, og det eneste vi fikk var et (kjøpt) bilde av ham...


Men likevel, for en fantastisk opplevelse! Vi trengte bare et par øyne i en dykkermaske, alle farger og figurer maltakterer seg med en gang jeg fikk hue under vann. Fiskene er også så vant til snorklere, at om jeg bare lå stille i vannet et par sekunder, var jeg omgitt av hundrevis av fisker, i alle mulige varianter. Det eneste vi måtte se opp for var brennmaneter, de aller farligste der er to cm lange og har omtrent samme farge som vannet. Ikke spesielt lett å få øye på… Men vi hadde på oss noen veldig sexy våtdrakter som også beskytta fra uvelkomne tentakler, så vi kunne snorkle i fred.


Etter to timer i vannet, var det tid for lunch, men siden verken jeg eller Chrish var i humør til å spise det vi nettopp hadde sett svømme rundt i vannet, ble det en beskjeden matpause. Men vi hoppa uti vannet igjen, og jeg har endelig funnet ut hva jeg skal gjøre med livet mitt. Jeg dra bosette meg i Cairns og leve av å snorkle rundt i Great Barrier Rief! Om ikke i virkeligheten, så er det i hvert fall en drøm. Jeg kunne ligge helt stille i vannet, la bølgene ta meg inn og ut, mens fiskene svømte fredlig rundt meg, jeg klarte til og med å høre at en fisk spiste! Jepp jeg hørte det. En ganske stor pappegøyefisk, som tydeligvis hadde rimelig skarpe tenner, lå og knasket på noe som så ut som gråstein, og lyden av det bærtes helt opp til havoverflaten.



Vi hadde steikende sol mens vi var ute og snorkla, men da vi kom på land igjen, øste det ned, og vi løp til butikken for å kjøpe Finding Nemo. Og jeg ble veldig imponert over marvin. For å finne Nemo, det er ikke lett..