Tre minutter

Har sjefen din noen gang kommet bort til deg, med et glass vin og bedt deg ta en pause? Ikke det?

Da har du nok heller aldri jobbet i Australia under Melbourne Cup.

Første tirsdag i November hvert år, er det nemlig den store offisielle høytidsdagen i Melbourne. Folk fra hele landet kommer, veddemål og kameratslige utsagn blir slengt over bordene fylt opp av øl i røykfylte lokaler. Folk i alle aldre strever seg nedover den lange eller mindre lange veien til det som er Victorias’ hovedstads største stolthet: Et tre minutters langt hesteløp.

Sannsynligvis er det bare de tre minuttene ved Harbour Brigde nyttårsaften som slår forventningene til dette fenomenet. Selv om Melbourne er den eneste byen som har satt det som en rød dag på kalenderen, feires det over hele landet. Mange bedrifter stenger fra lørdag til onsdag så arbeiderne skal få en sjanse til å kave seg fram og også rekke tilbake før lønna blir trekt.

Men alle, både store og små setter seg spente foran TV’en klokka 2 på formiddagen uansett hvor de er. Storskjermer står utover hele Australia og alle sitter med den samme tanken: Håper hesten MIN vinner!!! For selvsagt er det snakk om penger. Egentlig er det bare et helt vanlig hesteveddeløp som av en eller annen grunn har bygd seg opp til å bli noe av det mest prestisjefulle innen cowboysporten. Og ikke er det de tamme veddeløpene i Norge der rytterne sitter på noe som ser ut som en funksjonshemmet trehjulssykkel bak hesten. Her sitter rytterne på hesteryggen, faktisk så står de meste av tiden.

Jeg hadde i hvert fall bare hørt fjerne rykter om denne dagen, og da jeg kom på jobb tirsdag morgen hadde jeg bare forventninger om en helt vanlig dag på fabrikken. For å fylle dere interesserte inn med litt ny informasjon er nemlig grunnen til at jeg aldri er på nettet lenger at jeg har fått jobb på en bokfabrikk som tvinger meg opp klokka 5.30 hver morgen og sender meg hjem igjen rundt 4.

Mine kollegaer er en samling folk som egentlig ikke har noe bedre å gjøre, og som lever i sin egen verden. Er du en som liker å drømme, er denne jobben perfekt. Snakking er nemlig noe som sees på av de fleste som et ork, og blir kun utført når det virkelig er nødvendig. Jeg, som har litt for mye unyttig informasjon sittende inne har likevel klart å holde pinlig tynne samtaler i gang med et par av arbeiderne, men de fleste liker seg best i stillhet. Navnet mitt er Susanna, og er den eneste jenta under 50 som kan snakke engelsk der.

Jeg satt i hvert fall ved en maskin i full diskusjon om Dr Cox med den eneste sosiale personen der, en metall- og piercing-frelst lærling ved navn Dan, da Roger, sjefen kom opp til meg med noe som så ut som skummetmelk. Jeg stirret oppi mens jeg lurte på om dette var enda en av hans merkelige spøker, da jeg oppdaget at brygget faktisk var skummende vin.

”You don’t have to drink it” sa han da han så uttrykket i fjeset mitt. Er du gal tenkte jeg, gratis vin på jobb, selvsagt skal jeg drikke det!! Sjefens høyre hånd, Leanne kom rundt med en boks og ba oss trekke to lapper hver. På dem sto et navn og nummer, og vi ble sendt inn på lunchrommet. Der var bordet overfylt av chips, brus, vin og tre premier, henholdsvis rødvin, øl og hvitvin. Noe sier meg at disse folka er glad i å drikke. TV’en sto på og viste Melbourne i all sin prakt.

Da gikk det plutselig opp for meg hva dette dreide seg om. Ikke bare skulle vi ha pause og se på løpet, vi hadde fått to hester hver også, og hvis de kom seg over mållinjen som en av de tre første, skulle vi få de edle drikkevarene. Selvsagt trippet mine hester forsiktig over linjen en god del bak vinnerne, og måtte bare innse nederlaget. Men en halvtime pause med vin, TV og chips (UTEN melk!) på jobb er likevel et minne vel verdt å ta vare på.