Stormannsgal

På 1960 tallet var det en mann som het Leonart. Han var bonde, og bosatt i Western Australia. Han hadde relativt stort land med jord, og dermed en proposjonalt like stor avling han potensiellt kunne selge, men på grunn av loven, kunne ha det ikke. Leonart var kanskje en landslig gutt fra enkle kår, med et enkelt liv, og et enkelt jordstykke, men han kunne en ting; han kunne LESE. Og den evnen brukte han til å studere det Australske lov-verket. Dag ut og dag inn leste han i endeløse tekster før han til slutt fant det han lette etter; et smutthull.

Loven fortalte i klartekst at ingen innbyggere av Western Australia kunne selge mer enn så-og-så mye prosent av den totale avlingen, men de som bodde i andre land enn Australia, kunne selge så mye de selv ville, eller så mye DET landets lover tillot. Et smutthull (som ble tettet MEGET raskt da det ble offentlig) gjorde det mulig for bonden Leonart å sende en søknad til de Australske myndighetene om å få sitt landstykke frigjort fra Australia. Hvordan han fikk det gjennom, aner jeg ikke, men den dag i dag, er det et jordstykke ved kysten til Vest Australia som heter ”The Hutt River Province”. Der bor Prins Leonart, og 149 sjeler som til sammen utgjør populasjonen i dette bittelille, men internasjonalt aksepterte ”landet”. Vi var der, og når vi stod ved boligen til Prinsen, kunne vi snu oss og se landets postkontor/storting, kirken, tempelet, hodet til prinsen hugget ut i stein, og en suvenir-sjappe som ble betjent av landets 80 år+ gamle prinsesse.

Prins Leonart stod selv for en omvisning i ”hovedstaden”, og det kom frem at han var en koselig gammel mann, dog en tanke stormannsgal. Vi fikk se den kongelige utstillingen av kuriositeter som inkluderte alt fra Norske flagg, til bilder av Prinsen der han inspiserer landets armè, og pergament ruller med landets nasjonalsang. Vi fikk også muligheten til å kjøpe små hefter med landets hoved-valutta, og samtlige sedler var preget med prinsens portrett.

Ja det lille landet viser at alt er mulig, så lenge man studerer lover godt nok, og er sprø som et knekkebrød. Landet har nesten alt som andre land har, inkludert eget flagg, frimerker og turistindustri. Riktignok mangler de et par ting. Prinsen var åpenbart bitter fordi senest i fjor hadde de Australske myndighetene satt foten ned på planene hans om å bygge både flystripe og universitet, men politikerne i Australia må nok venne seg til tanken om at ”the Hutt River Provins” vil for alltid forbli en uavhengig stat midt i det gigantiske kontinentet, og landets slagord er meget passende (og sikkert et vennlig sleivspark mot alle som vil ha det annerledes); ”We are still here!”