I fritt fall

Tirsdag 30. Desember 2008. Året er snart over og jeg går rastløst rundt i rommet,. Små nervøse hikk kommer ut av meg mens jeg ser Chrish prate i telefonen. Jeg klarte ikke å ringe selv. Ikke fordi jeg ikke tør, men fordi jeg har den kjipe uvanen med å bryte ut i helt ukontrollert latterkrampe når jeg er nervøs for noe. Chrish legger på og ser på meg. Et øyeblikk virker det som om hele verden har stoppet opp. Spørsmålet som verker i halsen min trekker ut tida med å komme, men til slutt presser jeg fram: ”Nå? Har de noe ledig neste uke?”. Han forklarer at det har de, men jeg må ned dit selv for å skrive under noe papirer og betale så alt er helt klart. Et nervøst utbrudd kommer før jeg kan stoppe det og jeg løper inn på badet. Gå ned dit? Betale selv og skrive under? Det betyr jo at jeg må gjøre opptil flere konkrete handlinger en hel uke før det faktisk skjer.

Så vi drar ned til byen og finner fram til George Street der kontoret ligger. Igjen lar jeg Chrish ta seg av snakkingen. Jeg er kritthvit i ansiktet og redd for at jeg kommer til å kaste opp hvis jeg åpner munnen. Damen bak skranken ser på meg med et lite smil og begynner de formelle forberedelsene. Jeg må skrive under et skjema på at hvis noe går galt, så var det ikke deres feil. Nå har jo det ikke vært noen ulykker før, og det kommer til å gå helt fint forsikrer hun meg om, men hjernen min prøver desperat å fortelle meg at skriver jeg under på dette, skriver jeg under på min egen dødsdom.

Så er pengene betalt, kviteringen er pakket trygt ned og datoen er notert i avtaleboka. 8 stykker skal vi være. 8 stykker i samme fly. Jeg bør spise litt, men ikke for mye neste mandag morgen. Dama fortalte om uhell om folk som ble litt for kvalme under turen ned. Men jeg skal klare dette. Puster ut og ler sjelvent. Om en uke skjer det.

Dagene går, og nyttårsaften ved Harbour Bridge er så fantastisk at jeg klarer i noen timer å ikke tenke på skjemaet jeg skrev under på. Men 2. Nyttårsdag er det tilbake for full kraft. Men jeg er mer forbredt nå. Vet at jeg må gjennomføre det.

Mandag 5. Januar 2009. Vekkerklokka ringer på det umennesklige tidspunktet 04.55 og jeg presser meg opp. I dag skal det skje. På veien får jeg flere små hysteriske anfall og prøver halvhjertet å snu. Det er jo mange som har gjort dette før, og mange som kommer til å gjøre det etter meg, men likevel… Det føles vanvittig skummelt. Jeg som har høydeskrekk og en uhelbredelig fobi mot alle former for berg-og dalbaner, hvorfor i all verden meldte jeg på dette?

Vel framme ved innskjekkingsområdet blir vi nøye forklart posisjoner vi skal være i både når vi hopper og når vi lander. Jeg ser rundt meg og alle ser ut akkurat som jeg føler meg: at om de åpner munnen kommer det til å komme mer enn bare ord ut.

Så kommer en kar ved navn Adam ut og huker tak i meg. Vi skal fly sammen i dag gliser han, og drar meg med inn på bussen etter en liten intervjusekvens. Etter 20 minutter er vi fremme ved flyet og aker oss inn. Nervene er litt mindre nå som jeg har møtt Adam. Han virker proff og sikker på hva han gjør, men han er glad i å lage spøker av typen ”Hvis du kjenner at du begynner å gli ut av stroppene, så bare hold deg fast i meg og be en stille bønn, eller rop om du vil, så går det nok bra.”

Vel oppe i lufta tar jeg til trøste med en gammel uvane å bite negler. Vi flyr høyere og høyere og husene blir mindre og mindre. Jeg tenker at alle de gangene jeg har letta fra bakken i et fly har det aldri slått meg å faktisk hoppe ut av det mens det er i lufta… ”5 minutter igjen” hyler piloten og en viss panikk sprer seg mellom meg og de 7 andre nybegynnerne rundt meg. Adam tar tak i meg og binder meg godt fast og gjennomgår en prosedyren en gang til. ”ready?” spør han, men mitt hylende nei drukner i at flydøra åpnes. To etter to ramler folk ut av flyet, og jeg ser bakken langt under meg og tenker at adrenalin nivået har aldri før vært i nærheten av hva de er nå. Så er vi ved døra, og plutselig stuper vi ned i intet, og jeg er så redd som jeg aldri før har vært. Jeg klarer ikke å skille forskjell på opp og ned, himmel og jord.

Men det helt utrolige skjer. Etter et halvt sekund vill panikk har jeg det plutselig helt vanvittig gøy, mens landjorda kommer sakte men sikkert nærmere ettersom vi faller i en fart på 250 km/t, og luftveiene renses ettertrykkelig.


Etter 60 sekunder kommer det et voldsomt rykk og fallskjermen er ute. Jeg flyr!! Hyler jeg mens kameraet svirrer rundt meg. Varm luft kaster seg imot meg og en helt vanvittig utsikt kommer plutselig til syne. Men etter 5 minutter med fantastisk sveving nærmer dessverre landingen seg og jeg løfter opp beina mens Adam styrer sikkert ned mot målet. Så er vi på bakken. Det er fryktelig vanskelig å stå de første sekundene, men så straks jeg får bevisstheten tilbake og blir fri fra alle båndene rundt meg ser jeg med et lite sukk opp i lufta og spør om jeg ikke kan gjøre det en gang til. Han gliser og tar meg i hånda mens han gratulerer, og jeg vakler bort til Chrish som står på den trygge bakken og er fotograf.