Neida, dette er ikke en blogg om hvor mange Coka Cola jeg har konsumert her nede, heller ikke hvor mange mil vi har reist. 506 er antall feil jeg og Helene (tidligere nevnt i avslappet Sydney i fyr og flamme) klarte å få en maskin til å gjøre på en natt. Nærmere sagt 8 timer.
Vi jobbet en stund nemlig nattskift på Chippendale Printing, en papirfabrikk der arbeidet er skremmende likt det jeg slo i hjel 6 uker med i Brisbane på ”the Bindery”.
Etter flere uker med et par slappe forsøk på å finne oss en jobb på egenhånd, kom det en telefon fra Work and Travel-kontoret om at de endelig hadde funnet en stilling til oss. Chippendale Printing trengte nattevakter og dagvakter, så jeg og Helene, som de natteravnene vi er, fant ut at 8 timer nattskift var tingen for oss. Chrish derimot, synes han tilbringer natten best sovende, og hver morgen møtes vi klokken 6, da skal vi hjem og sove, mens Chrish skal starter skiftet sitt. He he.
De første tre nettene gikk bra, med nytt jobbtilbud hver morgen. Men fjerde natten, natt til fredag 3. April, skulle vi ved et monstrum av en maskin som setter sammen store ark til et lite hefte om hvordan spare strøm. Denne maskinen hadde aldri hatt problemer eller feil, og alt skulle gå helt greit. Men utover de små nattetimer ble det stadig oftere at røde lys skinte, skumle lyder oppsto, og maskinen stoppet. Enda det ikke alltid var vår feil, mistenkte jeg sterkt min etter hvert voksende evne til å ødelegge ting, for å ha skylden. Jeg har nemlig tidligere på mystisk vis ødelagt ganske mye rart, bl.a. 3 mobiler (på 2 måneder), en vindusrute og et tastatur. Ikke vet jeg hvordan dette skjer, men ting som vanligvis fungerer helt perfekt har det med å gå dukken i min nærhet.
Og denne maskinen var intet unntak. Da klokka nærma seg 5, kom sjefen for maskinen, Wayne (aka Mr. Bean, et kallenavn vi gav ham i stillhet etter hans sjarmerende likhet med Herr Atkinson) og meddelte at feil maskinen hadde hatt denne natt, nærmet seg 450. Heldigvis er Mr. Bean av den humoristiske typen, og jeg har fortsatt ikke sett han uten et smil om munnen. ”You aimin’ at 500 are yeh?” lo han og ristet litt på hodet. Maskinen telte nemlig antall feil som ble gjort, og innen dagvaktene snubla seg inn på fabrikken, meddelte han med store gratulasjoner at vi hadde nådd målet: 506 feil var gjort.
Sjefen for fabrikken, derimot, var ikke like fornøyd og vi har siden ikke hørt noe fra Chippendale Printing…
tirsdag 7. april 2009
I den syvende himmel
Darwin. Alle som så filmen Australia hvor en overplastigurisert Nicole Kidman og bare-kjekk-med-cowboyhatt Hugh Jackman prøvde desperat å bekjempe rasisme, krig og ku-stjelere, vet hvordan denne byen ble bombet sønder og sammen av japanerne under annen verdenskrig. Men det var faktisk ikke den eneste gangen Darwin har blitt ødelagt, for innbyggerne hadde bare så vidt rukket å bygge byen opp igjen da den 25. Desember 1974 igjen ble lagt i grus. Denne gangen var det syklonen Tracy som suste gjennom byen og drepte 71 personer og ødela over 70% av byen.
Men hit kom vi altså, Lørdag 7. Februar 2009 landet to glade backpackere på flyplassen i Darwin, og slang seg på den første skyttelbussen til hostellet. Dagen etter dro vi på en opplevelsestur av de sjeldne. Adventure Tours Australia gav oss nemlig muligheten til å oppleve alt fra reinskog til ørken, ødemark til storbyliv. Og alt på bare 9 dager.
Så vi startet glade og fulle av forventinger utenfor Darwin YHA klokken 6 om morgenen 8. Februar og så med skråblikk bortover på alle de andre merkelige folkene. Det var gamle og unge. Skjeve øyne, rette øyne, brune øyne, grumse øyne (mine) og alle var like opptatt av å late som om de kjedet vettet av seg, mens det de egentlig gjorde, var å finne ut hvem som var venner, hvem som var fiender, og hvem som ikke helt visste hva de gjorde der. Guiden vår Rick, kom stilfullt nok et kvarter for seint og slang hastig sekkene på traileren før han dyttet oss inn.
Med alle 12 samlet i den romslige bussen, begynte turen. Vi gikk barbeint innover i reinskogen, gjennom bekker og gamle Auberginer – huler, badet i kulper med fossefall, seilte på elver og så ville krokodiller (en var så nærme at jeg kunne klappe den, eller, hadde fysisk avstand til det, hadde jeg faktisk tatt på den, ville det nok vært det siste jeg så av den armen). Vi gikk over skrantne bruer som så ut til å ville bryte sammen hvert øyeblikk, så kenguruer og dingoer og spiste kengurukjøtt (smaker forresten som dårlig biff).
Etter tre dager sa vi farvel til Rick og 5 stykker fra gruppa, samtidig som vi hilste på Jordan, som skulle vise seg å være den morsomste guiden vi har hatt, og 5 nykommere. Turen gikk fra Darwin til Alice Springs, og vi kjørte i gjennomsnitt 7 timer hver dag. Det var en lang roadtrip med mye natur å se på, og landskapet forandret seg som i saktefilm, fra reinskog til forlatt ødemark. Vi stoppet ved campingsteder der skorpioner og giftige edderkopper var flittige gjester, og toalettene om kvelden alltid hadde en 20-40 innsekter oppi toaletter og i vaskene, mens salamandere stadig kravlet rundt på dørene.
Men om dagen så vi outbacken i all sin prakt, møtte på de morsomste mennesker, og særeste steder, bl.a. ”daily water pub” hvor dekorasjonen var brukte BH-er og ID-kort. Vi samlet ved til bålet om dagen og sov i telt om natta, mens outbackens alle skremmende lyder lød i øst og vest. En av kveldene prøvde vi å spise en kenguruhale, men da Jordan satte på ”skippi” som bakgrunnsmelodi, følte mange av oss at det virket litt for makabert. Men jeg prøvde å smake, og det tok et par fulle cola-flasker og en grundig omgang med tannbørsten, før jeg fikk den grusomme smaken ut av munnen. Den mentale følelsen av å ha spist en hale derimot, tok mye lenger tid å få ut av systemet.
Men vi fortsatte med å løse umulige gåter som Jordan og en viss Stefan slang over mikrofonen i tide og utide, og sang allsang mens vi så ødemarken sakte forandre seg til rød ørken.
Så, endelig, etter tre dager så vi det store skiltet: ”Welcome To Alice Springs”. Johoo! Lød det gjennom bussen, men gledesropet var en anelses sårt, med visshet om at vi nå ikke lenger kunne kose oss med roadtrip og godis, og det faktum at vi måtte si farvel til Jordan.
Men gråten varte ikke lenge, for vår nye guide, Ginny, var så gøy at hun gav oss lov til å skrive på rutene i bussen! Med tusjer i alle regnbuens farger tegnet vi små kunstverk sammen med navnene våres på ruta. Nå var det endelig tid for Christoffers reisemål: Ayers Rock.
Verdens største stein, midt i den røde ørkenen reiser den seg opp, 340 meter høy står den der og skinner i solsteiken. 45+ var gradene målt i celcius og fluene elsket oss langt mer enn vi likte dem. Heldigvis hadde jeg og Chrish fått tak i noen snedige fluehatter som ikke bare holdt fluene unna, men fikk oss til å se riktig så trendy ut. I hvert fall ute i Aborginernes land.
Vi fikk også se Kata Tjuta og Kings Canyon og lært mye om Aborginernes kultur. Det er en fryktlig blodig historie, og fram til 1960 var det ingen lov mot å skyte disse ”dyrene” og et ”faktum” at Aborginske mødre glemte ungene sine etter en måned fra hverandre. (!)
Vi gikk 3-4 timer hver dag, med digre skilt overalt om at ”heath kills” og vannflasker vi klamra oss til som om det var vår eneste redning mot den nådeløse ørkenen. Det var en spennende og veldig bra tur, men da tre dager med vandring i støvet var over, var vi slitne, og veldig glade ved synet av en skikkelig dusj og en ordentlig seng. De to andre nettene hadde vi sovet under åpen himmel, og selv om det var en fantastisk opplevelse å se opp til stjernespekket himmel, var vi likevel litt glade for å være i sivilisasjonen igjen.
Jeg tror outbacken er et magisk sted med mulighet for mange flotte opplevelser, men hvis jeg først skal leve litt primitivt, trives jeg bedre foran peisen med et teppe tulla rundt meg, kakao i hendene, radioen på Torbjørn Egners gamle fortellinger, mens snøen daler ned utenfor vinduene på familiehytta Kriklebu.
Men hit kom vi altså, Lørdag 7. Februar 2009 landet to glade backpackere på flyplassen i Darwin, og slang seg på den første skyttelbussen til hostellet. Dagen etter dro vi på en opplevelsestur av de sjeldne. Adventure Tours Australia gav oss nemlig muligheten til å oppleve alt fra reinskog til ørken, ødemark til storbyliv. Og alt på bare 9 dager.
Så vi startet glade og fulle av forventinger utenfor Darwin YHA klokken 6 om morgenen 8. Februar og så med skråblikk bortover på alle de andre merkelige folkene. Det var gamle og unge. Skjeve øyne, rette øyne, brune øyne, grumse øyne (mine) og alle var like opptatt av å late som om de kjedet vettet av seg, mens det de egentlig gjorde, var å finne ut hvem som var venner, hvem som var fiender, og hvem som ikke helt visste hva de gjorde der. Guiden vår Rick, kom stilfullt nok et kvarter for seint og slang hastig sekkene på traileren før han dyttet oss inn.
Med alle 12 samlet i den romslige bussen, begynte turen. Vi gikk barbeint innover i reinskogen, gjennom bekker og gamle Auberginer – huler, badet i kulper med fossefall, seilte på elver og så ville krokodiller (en var så nærme at jeg kunne klappe den, eller, hadde fysisk avstand til det, hadde jeg faktisk tatt på den, ville det nok vært det siste jeg så av den armen). Vi gikk over skrantne bruer som så ut til å ville bryte sammen hvert øyeblikk, så kenguruer og dingoer og spiste kengurukjøtt (smaker forresten som dårlig biff).
Etter tre dager sa vi farvel til Rick og 5 stykker fra gruppa, samtidig som vi hilste på Jordan, som skulle vise seg å være den morsomste guiden vi har hatt, og 5 nykommere. Turen gikk fra Darwin til Alice Springs, og vi kjørte i gjennomsnitt 7 timer hver dag. Det var en lang roadtrip med mye natur å se på, og landskapet forandret seg som i saktefilm, fra reinskog til forlatt ødemark. Vi stoppet ved campingsteder der skorpioner og giftige edderkopper var flittige gjester, og toalettene om kvelden alltid hadde en 20-40 innsekter oppi toaletter og i vaskene, mens salamandere stadig kravlet rundt på dørene.
Men om dagen så vi outbacken i all sin prakt, møtte på de morsomste mennesker, og særeste steder, bl.a. ”daily water pub” hvor dekorasjonen var brukte BH-er og ID-kort. Vi samlet ved til bålet om dagen og sov i telt om natta, mens outbackens alle skremmende lyder lød i øst og vest. En av kveldene prøvde vi å spise en kenguruhale, men da Jordan satte på ”skippi” som bakgrunnsmelodi, følte mange av oss at det virket litt for makabert. Men jeg prøvde å smake, og det tok et par fulle cola-flasker og en grundig omgang med tannbørsten, før jeg fikk den grusomme smaken ut av munnen. Den mentale følelsen av å ha spist en hale derimot, tok mye lenger tid å få ut av systemet.
Men vi fortsatte med å løse umulige gåter som Jordan og en viss Stefan slang over mikrofonen i tide og utide, og sang allsang mens vi så ødemarken sakte forandre seg til rød ørken.
Så, endelig, etter tre dager så vi det store skiltet: ”Welcome To Alice Springs”. Johoo! Lød det gjennom bussen, men gledesropet var en anelses sårt, med visshet om at vi nå ikke lenger kunne kose oss med roadtrip og godis, og det faktum at vi måtte si farvel til Jordan.
Men gråten varte ikke lenge, for vår nye guide, Ginny, var så gøy at hun gav oss lov til å skrive på rutene i bussen! Med tusjer i alle regnbuens farger tegnet vi små kunstverk sammen med navnene våres på ruta. Nå var det endelig tid for Christoffers reisemål: Ayers Rock.
Verdens største stein, midt i den røde ørkenen reiser den seg opp, 340 meter høy står den der og skinner i solsteiken. 45+ var gradene målt i celcius og fluene elsket oss langt mer enn vi likte dem. Heldigvis hadde jeg og Chrish fått tak i noen snedige fluehatter som ikke bare holdt fluene unna, men fikk oss til å se riktig så trendy ut. I hvert fall ute i Aborginernes land.
Vi fikk også se Kata Tjuta og Kings Canyon og lært mye om Aborginernes kultur. Det er en fryktlig blodig historie, og fram til 1960 var det ingen lov mot å skyte disse ”dyrene” og et ”faktum” at Aborginske mødre glemte ungene sine etter en måned fra hverandre. (!)
Vi gikk 3-4 timer hver dag, med digre skilt overalt om at ”heath kills” og vannflasker vi klamra oss til som om det var vår eneste redning mot den nådeløse ørkenen. Det var en spennende og veldig bra tur, men da tre dager med vandring i støvet var over, var vi slitne, og veldig glade ved synet av en skikkelig dusj og en ordentlig seng. De to andre nettene hadde vi sovet under åpen himmel, og selv om det var en fantastisk opplevelse å se opp til stjernespekket himmel, var vi likevel litt glade for å være i sivilisasjonen igjen.
Jeg tror outbacken er et magisk sted med mulighet for mange flotte opplevelser, men hvis jeg først skal leve litt primitivt, trives jeg bedre foran peisen med et teppe tulla rundt meg, kakao i hendene, radioen på Torbjørn Egners gamle fortellinger, mens snøen daler ned utenfor vinduene på familiehytta Kriklebu.
søndag 8. mars 2009
Stormannsgal
På 1960 tallet var det en mann som het Leonart. Han var bonde, og bosatt i Western Australia. Han hadde relativt stort land med jord, og dermed en proposjonalt like stor avling han potensiellt kunne selge, men på grunn av loven, kunne ha det ikke. Leonart var kanskje en landslig gutt fra enkle kår, med et enkelt liv, og et enkelt jordstykke, men han kunne en ting; han kunne LESE. Og den evnen brukte han til å studere det Australske lov-verket. Dag ut og dag inn leste han i endeløse tekster før han til slutt fant det han lette etter; et smutthull.
Loven fortalte i klartekst at ingen innbyggere av Western Australia kunne selge mer enn så-og-så mye prosent av den totale avlingen, men de som bodde i andre land enn Australia, kunne selge så mye de selv ville, eller så mye DET landets lover tillot. Et smutthull (som ble tettet MEGET raskt da det ble offentlig) gjorde det mulig for bonden Leonart å sende en søknad til de Australske myndighetene om å få sitt landstykke frigjort fra Australia. Hvordan han fikk det gjennom, aner jeg ikke, men den dag i dag, er det et jordstykke ved kysten til Vest Australia som heter ”The Hutt River Province”. Der bor Prins Leonart, og 149 sjeler som til sammen utgjør populasjonen i dette bittelille, men internasjonalt aksepterte ”landet”. Vi var der, og når vi stod ved boligen til Prinsen, kunne vi snu oss og se landets postkontor/storting, kirken, tempelet, hodet til prinsen hugget ut i stein, og en suvenir-sjappe som ble betjent av landets 80 år+ gamle prinsesse.
Prins Leonart stod selv for en omvisning i ”hovedstaden”, og det kom frem at han var en koselig gammel mann, dog en tanke stormannsgal. Vi fikk se den kongelige utstillingen av kuriositeter som inkluderte alt fra Norske flagg, til bilder av Prinsen der han inspiserer landets armè, og pergament ruller med landets nasjonalsang. Vi fikk også muligheten til å kjøpe små hefter med landets hoved-valutta, og samtlige sedler var preget med prinsens portrett.
Ja det lille landet viser at alt er mulig, så lenge man studerer lover godt nok, og er sprø som et knekkebrød. Landet har nesten alt som andre land har, inkludert eget flagg, frimerker og turistindustri. Riktignok mangler de et par ting. Prinsen var åpenbart bitter fordi senest i fjor hadde de Australske myndighetene satt foten ned på planene hans om å bygge både flystripe og universitet, men politikerne i Australia må nok venne seg til tanken om at ”the Hutt River Provins” vil for alltid forbli en uavhengig stat midt i det gigantiske kontinentet, og landets slagord er meget passende (og sikkert et vennlig sleivspark mot alle som vil ha det annerledes); ”We are still here!”
Loven fortalte i klartekst at ingen innbyggere av Western Australia kunne selge mer enn så-og-så mye prosent av den totale avlingen, men de som bodde i andre land enn Australia, kunne selge så mye de selv ville, eller så mye DET landets lover tillot. Et smutthull (som ble tettet MEGET raskt da det ble offentlig) gjorde det mulig for bonden Leonart å sende en søknad til de Australske myndighetene om å få sitt landstykke frigjort fra Australia. Hvordan han fikk det gjennom, aner jeg ikke, men den dag i dag, er det et jordstykke ved kysten til Vest Australia som heter ”The Hutt River Province”. Der bor Prins Leonart, og 149 sjeler som til sammen utgjør populasjonen i dette bittelille, men internasjonalt aksepterte ”landet”. Vi var der, og når vi stod ved boligen til Prinsen, kunne vi snu oss og se landets postkontor/storting, kirken, tempelet, hodet til prinsen hugget ut i stein, og en suvenir-sjappe som ble betjent av landets 80 år+ gamle prinsesse.
Prins Leonart stod selv for en omvisning i ”hovedstaden”, og det kom frem at han var en koselig gammel mann, dog en tanke stormannsgal. Vi fikk se den kongelige utstillingen av kuriositeter som inkluderte alt fra Norske flagg, til bilder av Prinsen der han inspiserer landets armè, og pergament ruller med landets nasjonalsang. Vi fikk også muligheten til å kjøpe små hefter med landets hoved-valutta, og samtlige sedler var preget med prinsens portrett.
Ja det lille landet viser at alt er mulig, så lenge man studerer lover godt nok, og er sprø som et knekkebrød. Landet har nesten alt som andre land har, inkludert eget flagg, frimerker og turistindustri. Riktignok mangler de et par ting. Prinsen var åpenbart bitter fordi senest i fjor hadde de Australske myndighetene satt foten ned på planene hans om å bygge både flystripe og universitet, men politikerne i Australia må nok venne seg til tanken om at ”the Hutt River Provins” vil for alltid forbli en uavhengig stat midt i det gigantiske kontinentet, og landets slagord er meget passende (og sikkert et vennlig sleivspark mot alle som vil ha det annerledes); ”We are still here!”
søndag 1. mars 2009
Finding Nemo
Great Barrier Reef. 2,300 kilometer strekker det seg fra nord til sør ved Queendsland kystlinje. For å se det må du seile med båt et par timer fra østkysten ut mot øyene. Der kan du, ved å bare duppe hodet ditt rett under havoverflaten, nesten lures til å tro at du har forvillet deg inn i Pixar sine studio. For alt er der, alt fra annemonen til Dory. Vi så kjempemuslinger, flyndre, sommerfuglfiskene, sardiner, sjøstjerner, skilpadder, alle mulige typer havplanter, og hundrevis av andre fantastiske ting. Men dessverre ingen Nemo… Til tross for at det er bilder av klovnefisker på alle borsjyrer du finner om snorkling her nede, er det nok bare Pixar sin fortjeneste, ikke Nemo i seg selv. Klovnefisken er nemlig en veldig, veldig sky fisketype, og veldig små. Og selv om vi så huset deres, så gjemte det seg ingen oransje fisker med hvite striper inne i det. De holder seg lenger nede, og er sjeldne, og det eneste vi fikk var et (kjøpt) bilde av ham...
Men likevel, for en fantastisk opplevelse! Vi trengte bare et par øyne i en dykkermaske, alle farger og figurer maltakterer seg med en gang jeg fikk hue under vann. Fiskene er også så vant til snorklere, at om jeg bare lå stille i vannet et par sekunder, var jeg omgitt av hundrevis av fisker, i alle mulige varianter. Det eneste vi måtte se opp for var brennmaneter, de aller farligste der er to cm lange og har omtrent samme farge som vannet. Ikke spesielt lett å få øye på… Men vi hadde på oss noen veldig sexy våtdrakter som også beskytta fra uvelkomne tentakler, så vi kunne snorkle i fred.
Etter to timer i vannet, var det tid for lunch, men siden verken jeg eller Chrish var i humør til å spise det vi nettopp hadde sett svømme rundt i vannet, ble det en beskjeden matpause. Men vi hoppa uti vannet igjen, og jeg har endelig funnet ut hva jeg skal gjøre med livet mitt. Jeg dra bosette meg i Cairns og leve av å snorkle rundt i Great Barrier Rief! Om ikke i virkeligheten, så er det i hvert fall en drøm. Jeg kunne ligge helt stille i vannet, la bølgene ta meg inn og ut, mens fiskene svømte fredlig rundt meg, jeg klarte til og med å høre at en fisk spiste! Jepp jeg hørte det. En ganske stor pappegøyefisk, som tydeligvis hadde rimelig skarpe tenner, lå og knasket på noe som så ut som gråstein, og lyden av det bærtes helt opp til havoverflaten.
Vi hadde steikende sol mens vi var ute og snorkla, men da vi kom på land igjen, øste det ned, og vi løp til butikken for å kjøpe Finding Nemo. Og jeg ble veldig imponert over marvin. For å finne Nemo, det er ikke lett..
Men likevel, for en fantastisk opplevelse! Vi trengte bare et par øyne i en dykkermaske, alle farger og figurer maltakterer seg med en gang jeg fikk hue under vann. Fiskene er også så vant til snorklere, at om jeg bare lå stille i vannet et par sekunder, var jeg omgitt av hundrevis av fisker, i alle mulige varianter. Det eneste vi måtte se opp for var brennmaneter, de aller farligste der er to cm lange og har omtrent samme farge som vannet. Ikke spesielt lett å få øye på… Men vi hadde på oss noen veldig sexy våtdrakter som også beskytta fra uvelkomne tentakler, så vi kunne snorkle i fred.
Etter to timer i vannet, var det tid for lunch, men siden verken jeg eller Chrish var i humør til å spise det vi nettopp hadde sett svømme rundt i vannet, ble det en beskjeden matpause. Men vi hoppa uti vannet igjen, og jeg har endelig funnet ut hva jeg skal gjøre med livet mitt. Jeg dra bosette meg i Cairns og leve av å snorkle rundt i Great Barrier Rief! Om ikke i virkeligheten, så er det i hvert fall en drøm. Jeg kunne ligge helt stille i vannet, la bølgene ta meg inn og ut, mens fiskene svømte fredlig rundt meg, jeg klarte til og med å høre at en fisk spiste! Jepp jeg hørte det. En ganske stor pappegøyefisk, som tydeligvis hadde rimelig skarpe tenner, lå og knasket på noe som så ut som gråstein, og lyden av det bærtes helt opp til havoverflaten.
Vi hadde steikende sol mens vi var ute og snorkla, men da vi kom på land igjen, øste det ned, og vi løp til butikken for å kjøpe Finding Nemo. Og jeg ble veldig imponert over marvin. For å finne Nemo, det er ikke lett..
torsdag 5. februar 2009
Våte Herligheter
Andre uka i Januar tilbragte jeg i sjøen blant bølger, klamrende fast til et surfebrett, som jeg ifølge instruktøren min skulle kunne klare å stå på når uka gikk mot slutten. Jeg lo litt hult av henne etter den første timen, da jeg fortsatt ikke en gang klarte å få tak i en bølge, langt mindre reise meg opp på brettet.
Men ettersom dagene gikk, gikk også surfeferdighetene mine opp, og jeg ble en rivende ekspert på evne. Alle som så meg ble helt overveldet av mine ferdigheter, og jeg har fått mangt et tilbud om å bli med på landslaget. Men, beskjeden som jeg er, valgte jeg å takke nei og heller se hva andre herligheter Australia har å by på, men ingen, inkludert meg kommer nok noengang til å glemme mine fire dager på surfekurs hos Ripcurl. Her forstår dere kanskje hvorfor:
Mandag:
Tirsdag:
Onsdag:
Torsdag!
Men ettersom dagene gikk, gikk også surfeferdighetene mine opp, og jeg ble en rivende ekspert på evne. Alle som så meg ble helt overveldet av mine ferdigheter, og jeg har fått mangt et tilbud om å bli med på landslaget. Men, beskjeden som jeg er, valgte jeg å takke nei og heller se hva andre herligheter Australia har å by på, men ingen, inkludert meg kommer nok noengang til å glemme mine fire dager på surfekurs hos Ripcurl. Her forstår dere kanskje hvorfor:
Mandag:
Tirsdag:
Onsdag:
Torsdag!
mandag 12. januar 2009
I fritt fall
Tirsdag 30. Desember 2008. Året er snart over og jeg går rastløst rundt i rommet,. Små nervøse hikk kommer ut av meg mens jeg ser Chrish prate i telefonen. Jeg klarte ikke å ringe selv. Ikke fordi jeg ikke tør, men fordi jeg har den kjipe uvanen med å bryte ut i helt ukontrollert latterkrampe når jeg er nervøs for noe. Chrish legger på og ser på meg. Et øyeblikk virker det som om hele verden har stoppet opp. Spørsmålet som verker i halsen min trekker ut tida med å komme, men til slutt presser jeg fram: ”Nå? Har de noe ledig neste uke?”. Han forklarer at det har de, men jeg må ned dit selv for å skrive under noe papirer og betale så alt er helt klart. Et nervøst utbrudd kommer før jeg kan stoppe det og jeg løper inn på badet. Gå ned dit? Betale selv og skrive under? Det betyr jo at jeg må gjøre opptil flere konkrete handlinger en hel uke før det faktisk skjer.
Så vi drar ned til byen og finner fram til George Street der kontoret ligger. Igjen lar jeg Chrish ta seg av snakkingen. Jeg er kritthvit i ansiktet og redd for at jeg kommer til å kaste opp hvis jeg åpner munnen. Damen bak skranken ser på meg med et lite smil og begynner de formelle forberedelsene. Jeg må skrive under et skjema på at hvis noe går galt, så var det ikke deres feil. Nå har jo det ikke vært noen ulykker før, og det kommer til å gå helt fint forsikrer hun meg om, men hjernen min prøver desperat å fortelle meg at skriver jeg under på dette, skriver jeg under på min egen dødsdom.
Så er pengene betalt, kviteringen er pakket trygt ned og datoen er notert i avtaleboka. 8 stykker skal vi være. 8 stykker i samme fly. Jeg bør spise litt, men ikke for mye neste mandag morgen. Dama fortalte om uhell om folk som ble litt for kvalme under turen ned. Men jeg skal klare dette. Puster ut og ler sjelvent. Om en uke skjer det.
Dagene går, og nyttårsaften ved Harbour Bridge er så fantastisk at jeg klarer i noen timer å ikke tenke på skjemaet jeg skrev under på. Men 2. Nyttårsdag er det tilbake for full kraft. Men jeg er mer forbredt nå. Vet at jeg må gjennomføre det.
Mandag 5. Januar 2009. Vekkerklokka ringer på det umennesklige tidspunktet 04.55 og jeg presser meg opp. I dag skal det skje. På veien får jeg flere små hysteriske anfall og prøver halvhjertet å snu. Det er jo mange som har gjort dette før, og mange som kommer til å gjøre det etter meg, men likevel… Det føles vanvittig skummelt. Jeg som har høydeskrekk og en uhelbredelig fobi mot alle former for berg-og dalbaner, hvorfor i all verden meldte jeg på dette?
Vel framme ved innskjekkingsområdet blir vi nøye forklart posisjoner vi skal være i både når vi hopper og når vi lander. Jeg ser rundt meg og alle ser ut akkurat som jeg føler meg: at om de åpner munnen kommer det til å komme mer enn bare ord ut.
Så kommer en kar ved navn Adam ut og huker tak i meg. Vi skal fly sammen i dag gliser han, og drar meg med inn på bussen etter en liten intervjusekvens. Etter 20 minutter er vi fremme ved flyet og aker oss inn. Nervene er litt mindre nå som jeg har møtt Adam. Han virker proff og sikker på hva han gjør, men han er glad i å lage spøker av typen ”Hvis du kjenner at du begynner å gli ut av stroppene, så bare hold deg fast i meg og be en stille bønn, eller rop om du vil, så går det nok bra.”
Vel oppe i lufta tar jeg til trøste med en gammel uvane å bite negler. Vi flyr høyere og høyere og husene blir mindre og mindre. Jeg tenker at alle de gangene jeg har letta fra bakken i et fly har det aldri slått meg å faktisk hoppe ut av det mens det er i lufta… ”5 minutter igjen” hyler piloten og en viss panikk sprer seg mellom meg og de 7 andre nybegynnerne rundt meg. Adam tar tak i meg og binder meg godt fast og gjennomgår en prosedyren en gang til. ”ready?” spør han, men mitt hylende nei drukner i at flydøra åpnes. To etter to ramler folk ut av flyet, og jeg ser bakken langt under meg og tenker at adrenalin nivået har aldri før vært i nærheten av hva de er nå. Så er vi ved døra, og plutselig stuper vi ned i intet, og jeg er så redd som jeg aldri før har vært. Jeg klarer ikke å skille forskjell på opp og ned, himmel og jord.
Men det helt utrolige skjer. Etter et halvt sekund vill panikk har jeg det plutselig helt vanvittig gøy, mens landjorda kommer sakte men sikkert nærmere ettersom vi faller i en fart på 250 km/t, og luftveiene renses ettertrykkelig.
Etter 60 sekunder kommer det et voldsomt rykk og fallskjermen er ute. Jeg flyr!! Hyler jeg mens kameraet svirrer rundt meg. Varm luft kaster seg imot meg og en helt vanvittig utsikt kommer plutselig til syne. Men etter 5 minutter med fantastisk sveving nærmer dessverre landingen seg og jeg løfter opp beina mens Adam styrer sikkert ned mot målet. Så er vi på bakken. Det er fryktelig vanskelig å stå de første sekundene, men så straks jeg får bevisstheten tilbake og blir fri fra alle båndene rundt meg ser jeg med et lite sukk opp i lufta og spør om jeg ikke kan gjøre det en gang til. Han gliser og tar meg i hånda mens han gratulerer, og jeg vakler bort til Chrish som står på den trygge bakken og er fotograf.
Så vi drar ned til byen og finner fram til George Street der kontoret ligger. Igjen lar jeg Chrish ta seg av snakkingen. Jeg er kritthvit i ansiktet og redd for at jeg kommer til å kaste opp hvis jeg åpner munnen. Damen bak skranken ser på meg med et lite smil og begynner de formelle forberedelsene. Jeg må skrive under et skjema på at hvis noe går galt, så var det ikke deres feil. Nå har jo det ikke vært noen ulykker før, og det kommer til å gå helt fint forsikrer hun meg om, men hjernen min prøver desperat å fortelle meg at skriver jeg under på dette, skriver jeg under på min egen dødsdom.
Så er pengene betalt, kviteringen er pakket trygt ned og datoen er notert i avtaleboka. 8 stykker skal vi være. 8 stykker i samme fly. Jeg bør spise litt, men ikke for mye neste mandag morgen. Dama fortalte om uhell om folk som ble litt for kvalme under turen ned. Men jeg skal klare dette. Puster ut og ler sjelvent. Om en uke skjer det.
Dagene går, og nyttårsaften ved Harbour Bridge er så fantastisk at jeg klarer i noen timer å ikke tenke på skjemaet jeg skrev under på. Men 2. Nyttårsdag er det tilbake for full kraft. Men jeg er mer forbredt nå. Vet at jeg må gjennomføre det.
Mandag 5. Januar 2009. Vekkerklokka ringer på det umennesklige tidspunktet 04.55 og jeg presser meg opp. I dag skal det skje. På veien får jeg flere små hysteriske anfall og prøver halvhjertet å snu. Det er jo mange som har gjort dette før, og mange som kommer til å gjøre det etter meg, men likevel… Det føles vanvittig skummelt. Jeg som har høydeskrekk og en uhelbredelig fobi mot alle former for berg-og dalbaner, hvorfor i all verden meldte jeg på dette?
Vel framme ved innskjekkingsområdet blir vi nøye forklart posisjoner vi skal være i både når vi hopper og når vi lander. Jeg ser rundt meg og alle ser ut akkurat som jeg føler meg: at om de åpner munnen kommer det til å komme mer enn bare ord ut.
Så kommer en kar ved navn Adam ut og huker tak i meg. Vi skal fly sammen i dag gliser han, og drar meg med inn på bussen etter en liten intervjusekvens. Etter 20 minutter er vi fremme ved flyet og aker oss inn. Nervene er litt mindre nå som jeg har møtt Adam. Han virker proff og sikker på hva han gjør, men han er glad i å lage spøker av typen ”Hvis du kjenner at du begynner å gli ut av stroppene, så bare hold deg fast i meg og be en stille bønn, eller rop om du vil, så går det nok bra.”
Vel oppe i lufta tar jeg til trøste med en gammel uvane å bite negler. Vi flyr høyere og høyere og husene blir mindre og mindre. Jeg tenker at alle de gangene jeg har letta fra bakken i et fly har det aldri slått meg å faktisk hoppe ut av det mens det er i lufta… ”5 minutter igjen” hyler piloten og en viss panikk sprer seg mellom meg og de 7 andre nybegynnerne rundt meg. Adam tar tak i meg og binder meg godt fast og gjennomgår en prosedyren en gang til. ”ready?” spør han, men mitt hylende nei drukner i at flydøra åpnes. To etter to ramler folk ut av flyet, og jeg ser bakken langt under meg og tenker at adrenalin nivået har aldri før vært i nærheten av hva de er nå. Så er vi ved døra, og plutselig stuper vi ned i intet, og jeg er så redd som jeg aldri før har vært. Jeg klarer ikke å skille forskjell på opp og ned, himmel og jord.
Men det helt utrolige skjer. Etter et halvt sekund vill panikk har jeg det plutselig helt vanvittig gøy, mens landjorda kommer sakte men sikkert nærmere ettersom vi faller i en fart på 250 km/t, og luftveiene renses ettertrykkelig.
Etter 60 sekunder kommer det et voldsomt rykk og fallskjermen er ute. Jeg flyr!! Hyler jeg mens kameraet svirrer rundt meg. Varm luft kaster seg imot meg og en helt vanvittig utsikt kommer plutselig til syne. Men etter 5 minutter med fantastisk sveving nærmer dessverre landingen seg og jeg løfter opp beina mens Adam styrer sikkert ned mot målet. Så er vi på bakken. Det er fryktelig vanskelig å stå de første sekundene, men så straks jeg får bevisstheten tilbake og blir fri fra alle båndene rundt meg ser jeg med et lite sukk opp i lufta og spør om jeg ikke kan gjøre det en gang til. Han gliser og tar meg i hånda mens han gratulerer, og jeg vakler bort til Chrish som står på den trygge bakken og er fotograf.
onsdag 24. desember 2008
En nyttårs-hyllest til de pepsi-drikkende, musikk-spillende, æventyr-oppsøkende vennene der hjemme.
Kongsvinger in the middle 2000s was a very special time and place to be a part of. But no explanation, no mix of words, or music, or memories, can touch that sense of knowing that you were there and alive in that corner of time in the world.
Whatever it meant.
There was madness in any direction . At any hour you could strike sparks anywhere.
There was a fantastic universal sense that whatever we were doing was right – that WE were winning.
And that, I think, was the handle…
That sense of inevitable victory over the forces of old and evil. Not in any mean or military sense.. We didn´t need that. Our energy would simply prevail. We had all the momentum. We were riding the crest of a high and beautiful wave
So now, less than 5 years later, you can go up on a steep hill in Kongsvinger and look west. And with the right kind of eyes, you can almost see the high watermark. That place where the wave finaly broke.. and rolled back.
Whatever it meant.
There was madness in any direction . At any hour you could strike sparks anywhere.
There was a fantastic universal sense that whatever we were doing was right – that WE were winning.
And that, I think, was the handle…
That sense of inevitable victory over the forces of old and evil. Not in any mean or military sense.. We didn´t need that. Our energy would simply prevail. We had all the momentum. We were riding the crest of a high and beautiful wave
So now, less than 5 years later, you can go up on a steep hill in Kongsvinger and look west. And with the right kind of eyes, you can almost see the high watermark. That place where the wave finaly broke.. and rolled back.
Abonner på:
Innlegg (Atom)